Samlet og forfattet av Randi Rostrup ©. Sist oppdatert: 11.07.2019
Den norske Rostrupslektens danske opphav – Del 1
Gunde Nielsen Rostrup (ca. 1663-1695) sognekapellan til Slots- og Gråbrødre sogn i Randers og Birgitte Hansdatter Olavia (1668-1712)
Det meste tyder på at den norske Rostrupslekten verken har eller har hatt noen forbindelse til noen av de danske Rostrupslektene, som det finnes (minst) tre av. Slekten kan derfor med rette kalles den norske Rostrupslekten, selv om opphavet er dansk. Den foreløpig eldste kjente person i slekten med navnet Rostrup er sognekapellan til Slots- og Gråbrødre sogn i Randers Gunde Nielsen Rostrup. Etter hva som hittil er kjent, var han den eneste i sin familie som hadde navnet Rostrup. Han hadde bare én sønn Niels Gundesen Rostrup (1691-1734), som igjen bare hadde en eneste sønn: Gunde Jørgen Rostrup (1720-1788). Det var han som kom til Norge i 1752 og ble stamfar for den norske Rostrupslekten.
Gunde Nielsen Rostrup var sønn av byfogden i Randers Niels Jensen († 1681). Gunde var antakelig født omkring 1663 og døde i Randers 19/7 1695 som sognekapellan til Gråbrødre kirke, bare ca. 32-33 år gammel.
Birgitte Hansdatter Olavia var født i Randers ca. 1/4 1668 og døde i 1712 på Vive prestegård (Hindsted Herred i Ålborg amt), gravlagt i Vive kirke 3/6 1712, 44 år, 2 mnd og 1 dag gammel. Hun var datter av sogneprest til Gråbrødre kirke i Randers Hans Olavius (1624-1698) og Barbara Christophersdtr. Helsing († 1670), prestedatter fra Holbæk & Udby sogn (Rougsø Herred i Randers amt). Tre år etter Gundes død giftet Birgitte seg i Randers den 8/9 1698 med Gundes etterfølger i kallet, Jørgen Christensen Møller.
Gunde Nielsen Rostrup og Birgitte Hansdatter giftet seg i Randers ca. 1688-89 og fikk tre barn:
Det finnes noe tvil omkring alderen på de to yngste barna. På skiftet etter Gunde Rostrup den 17. aug. 1695 er barna nevnt slik: «Barbara Rostrup, som nu er femb Aar gammel, Maren Rostrup, som nu er nesten fire Aar, Niels Rostrup, som er i sit Alders tredie Aar». Jeg tror imidlertid at navnene på de to siste er forvekslet, slik at det er Niels som er nesten fire år, som stemmer godt med at han ville fylle fire år elleve dager senere, og at det er Maren som er yngst og i sitt tredje år. Niels’ fødselsdato og -år er forøvrig oppgitt i en attest fra universitetet som ble vedlagt beskikkelsesdokumentene da han ble ansatt som sogneprest i Ørslevkloster.
Gunde Nielsen Rostrups foreldre og søsken
Det er foreløpig lite kjent om Gunde Nielsen Rostrups opphav. Faren Niels Jensen († 1681) var byfogd i Randers fra 1652, morens navn er fortsatt ukjent. Gundes bror Jens Nielsen († 1707), som antakelig var eldst, ble først vikar for faren i 1678 og tok over byfogdembedet fra 1682. Ellers kjennes en søster (uten navn oppgitt) som ble gravlagt i Randers 2/6 1664 og en annen søster Olivia Nielsdatter som ble gravlagt samme sted 16/6 1668, begge antakelig småbarn. Ved skiftet etter Gunde i 1695 var broren Jens Nielsen, byfogd i Randers, først oppnevnt som verge for barna som deres nærmeste mannlige slektning, men ved skiftets avlutning i januar 1696 ba han seg fritatt for vergemålet: «…sig undskylder for andre af sine Søskindis indehafvende Værgemaals skyld, ej dette sine Broder børns at kunde paatage». Det var Gundes etterfølger i kapellanjobben Jørgen Møller som da påtok seg vergemålet for de tre barna, og han var ingen slektning. Av dette kan vi slutte at byfogd Jens Nielsen i januar 1696 var Gundes eneste bror i live, og at det da fantes i live minst to ugifte søstre og/eller barn av tidligere avdøde søsken. Byfogd Jens Nielsen, som også er nevnt som stadskaptein, var gift (før 1689) med Maren og de fikk i hvert fall to døtre, den ene med navnet Olivia (døpt i Randers 1699).
En mulig søster av Gunde Nielsen Rostrup og byfogd Jens Nielsen er den Kirsten Nielsdatter som ble gift i Kristrup 5/5 1696 med Ebbe Pedersen Gimling, sogneprest til Kristrup og Hornbæk sogn (Sønder Hald hrd, Randers amt). Sammen med Barbara Marie Ebbesdatter (antakelig datteren), var Ebbe Gimling fadder i Ørslevkloster for Niels Gundesen Rostrups nest yngste datter Christence Lucie i 1725. Ebbe Gimlings barn var i så fall Niels Gundesen Rostrups søskenbarn. Ebbe Gimling var antakelig født omkring 1665, ble sogneprest 3/12 1695, og døde i 1736. Han og Kirsten Nielsdatter hadde mange barn, hvorav sønnen Peder Ebbesen Gimling (1701-1775) var sogneprest i Lyngå & Skjød (Sabro hrd., Århus amt).
Av de søsknene som er kjent er Gunde Nielsen foreløpig den eneste som har navnet Rostrup. Det kan enten bety at hans mor hadde navnet Rostrup, at hun hadde forbindelse med sognet Rostrup eller det som etter denne forfatterens oppfatning kanskje er det mest sannsynlige: at han var oppkalt etter en Gunde Rostrup (som det fantes flere av i den danske adelsslekten Rostrup på 1600-tallet). Oppkalling etter «gjeve» folk som man hadde direkte eller indirekte forbindelse med uten å være i slekt med, var slett ikke uvanlig, slik det f. eks. blir tydelig hos Gunde Rostrups sønn Niels Gundesen Rostrup (1691-1734) i Ørslevkloster sogn, som kalte opp fem av sine seks barn etter sine adelige arbeidsgivere.
Gunde vokste nok opp i Randers, for det var her familien holdt til og her han gikk på latinskole. Det foreløpig eneste annet jeg vet om familien er at hans far byfogd Niels Jensen eide en stor stallgård kalt Slyngborg som lå like utenfor Randers' vesterport på den nordre siden av veien. I 1682 tilhørte den hans arvinger og ble taksert til 8 rdl, grunnen taksert til 1 rdl. Husene var da utleid, men det er ikke opplyst hvem som bodde der. Det var Gundes bror Jens Nielsen som arvet denne eiendommen. Han solgte den 18/6 1695 til hospitalsforstander Johan Peter Piper. Til eiendommen hørte også to korntofter som lå mot vest utenfor Nordre port.
Gunde Nielsen Rostrup ble ble immatrikulert ved universitetet i København i 1685. I universitetets matrikkel kaltes han Gundæus Nicolai Rostrup. Universitetsspråket på den tiden var latin, til og med personnavn ble latinisert (Nicolai betyr Nielsøn). Det er ikke kjent når han tok sin teologiske eksamen, men den 17/7 1688 ble han i hvert fall beskikket sognekapellan til Gråbrødre kirke i Randers (også kalt Slotssognet). Han må da ha vært temmelig nyutdannet som teolog. Det var hans kommende svigerfar, daværende sogneprest til Slots- og Gråbrødre sogn Hans Olufsen/Johannes Olavius, som søkte om å få ham formelt ansatt som kapellan og begrunnet det med alderdommens sviktende helse:
arve Herre och Konge,
forbeder hos Gud,
Sognepræst til Slotz- och Graabrødre Sogn
udi Randers
Dette brevet ble antakelig først sendt til biskop Erik Mogensen Grave i Århus (biskop i Århus stift 1664-1691), som før søknaden ble videresendt til Kancelliet i København la ved sin anbefaling:
Anno 1688
erudition (lat.) = lærdom, undervisning
Maytt = majestet
meritere = gjøre seg fortjent
succedere (lat.) = etterfølge
vacere (lat.) = bli ledig
Denne korrespondansen viser starten på en ganske alminnelig prestekarriere på 16- og 1700-tallet. En sogneprest kunne selv velge og lønne en personlig kapellan som var ham til hjelp i embedet, slik han her hadde valgt Gunde Rostrup som sin medhjelper, eller medtjener, som man sa på den tiden. Var sognepresten fornøyd med sin kapellan kunne han gjerne legge inn et godt ord for at han skulle bli formelt ansatt som kapellan og lønnet av kirken, og i tillegg som her: søke om at hans medtjener kunne «suksedere» (etterfølge) ham, dvs. overta hans eget embede når han døde eller gikk av. I dette tilfellet har nok Gunde Rostrup allerede hatt et godt øye til sin arbeidsgivers datter Birgitte, kanskje var det allerede bestemt at de skulle gifte seg. På denne måten sikret sognepresten sin kommende svigersønns framtidige utkomme, og dermed også sin datters framtid. Brevene vektlegger Hans Olufsøns høye alderdom, men han var faktisk bare 63 år da søknaden ble sendt og innvilget. Det forhindrer selvsagt ikke at alderen på det tidspunkt allerede kunne ha satt sine spor på helsen. Han levde imidlertid i hele ti år til og døde først i 1698. Det var forøvrig vanlig at prester sikret sine døtres framtid ved å få dem gift med den han utså til sin etterfølger. Det finnes til og med eksempler på at krav om å gifte seg med en av sogneprestens døtre var en kontraktfestet betingelse for å bli ansatt som kapellan. Svaret på søknaden i form av det formelle beskikkelsesbrevet lyder slik:
I form og innhold er dette et ganske ordinært beskikkelsesbrev (ansettelsesbrev for et embede), det var slik man formulerte seg på den tiden. Loven krevde at en ny prest både skulle eksamineres av biskopen og også holde en prøvepreken, i tillegg til at det var strenge krav til moralsk vandel. Det er disse kravene som kommer fram i brevet. Eksaminasjon av biskopen og krav til moralsk liv og levned gjaldt også degner (klokkere), som vi skal se senere når vi kommer til Gunde og Birgittes sønnesønn som dro til Norge og ble degn: Gunde Jørgen Nielsen Rostrup (1720-1788) og de to av hans sønner, Gabriel og Eilert, som også ble klokkere.
Det var ganske vanlig at unge teologer fikk hjelp til å få seg jobb gjennom gode anbefalinger, og ofte som her: med suksesjon (dvs. «fortsettelse»), en garanti om å overta embedet når forgjengeren døde eller av andre grunner fratrådte. Men gleden ble ikke langvarig verken for sognepresten eller hans unge kapellan og svigersønn, for Gunde Nielsen Rostrup døde knapt sju år senere, hele tre år før sin aldrende svigerfar. Da kan han ikke ha vært mange år over de 30. Foruten enken etterlot han seg de tre ovennevnte barna Barbara, Niels og Maren som da var fem, fire og to år gamle.
Gunde Nielsen Rostrup døde i Randers den 19/7 1695. Den geistlige skifteretten møtte opp de påkrevde 30 dagene senere, den 17/8, for å foreta registrering og vurdering av boet. Under skifteforretningen ble alt av hus og inventar registrert og taksert, helt ned til den minste lille kjøkken- og hageredskap, nesten utslitte klær og sengtøy. Dødsboet (stervboet) var ganske rikholdig, der fantes bl.a. hele 111 bøker som tilsammen ble taksert til over 60 Slettedaler (Sl.dlr.). Det er en ganske stor boksamling til å være en ung kapellan på den tiden! Når hus, jord og husdyr ble inkludert utgjorde den totale verdien 891 Sl.dlr., en sum som ikke akkurat indikerte rikdom, men som allikevel utgjorde et rimelig solid bo. Men akk så mye gjeld! Det var 20 ulike personer og institusjoner som gjorde sine krav gjeldende i boet. Det meste gjaldt lånte penger og ubetalte varer, deriblant atskillige tønner korn. Gjelden utgjorde til sammen 741 Sl.dlr., slik at det bare ble 149 Sl.dlr. igjen til Birgitte og barna. Hadde de så levd over evne eller var det bare et særdeles uheldig tidspunkt å miste ektemannen på? Den største gjeldsposten var et lån på 150 Sl.dlr. med pant i gården der de bodde. Antakelig hadde Gunde lånt penger for å kunne kjøpe eiendommen. Panteobligasjonen var datert 27/5 1689, det var nok rundt den tiden de giftet seg. Kanskje var det på samme måte før som nå, at det er de unge og nygifte som får den største gjeldsbyrden når de skal sette bo og stifte familie, gjeld som først kan nedbetales langt senere i livet. Slik sett døde han nok på et svært så ubeleilig tidspunkt. Vi må heller ikke glemme at en prest tilhørte det øvre sosiale lag av befolkningen og var som sådan nærmest forpliktet til å bo standsmessig, som det sømmet seg for en kongelig embedsmann.
Et skifte kan opplyse om mange underlige saker og ting. En av de mest verdifulle eiendelene i ekteparet Rostrups besittelse var en «brendevijns kedel paa femb fierdinger med hat og piber». Den veide 4 lispund (drøyt 30 kg) og ble taksert til 24 Sl.dlr. Når det samtidig var gjeld for ni tønner korn innkjøpt noen måneder tidligere, kan man sannelig undre seg over hva slags bierverv og biinntekter presten Gunde Rostrup hadde!
Avskrift av skiftet med komplett inventarliste
Det var den adelige Peter von Spreckelsen som hadde garantert for lånet og hadde pant i gården. Han må ha hatt medfølelse med den etterlatte enken med tre små barn som nå sto i fare for å måtte gå fra både gård og grunn, for han etterga fire års rente og lot beløpet på 38 Sl.dlr. bli en gave til sønnen Niels Rostrup. Peter von Spreckelsen ble adlet i 1682 og bodde på slottet Dronningborg. Det var det tidligere Gråbrødreklosteret som Kong Christian III bygde om til slott i 1547-50, derav navnet «Slottssognet». Peter von Spreckelsen døde barnløs i 1706 og skal ha vært en vellikt og gavmild mann. Både barnekjær og gavmild viste han seg da også overfor enken Birgitte og hennes sønn. En annen av kreditorene, organisten Otto Lütken, lot 26 Sl.dlr. av det beløpet han hadde tilgode bli en gave til den yngste datteren Maren. Så Gunde og Birgitte hadde visst både gode venner og støttespillere blant Randers’ bedre borgere.
Alexander Christensen Smed i Vorup var den eneste som var skyldig Gunde penger. Ellers var disse personene blant kreditorene, alle antakelig bosatt i Randers når ikke annet er nevnt: skolens rektor Peder Carstensen, Hr. Jacob Gimming (antakelig sognepresten i Gimming utenfor Randers Jacob Jensen Hobroe) som hadde solgt Gunde rug og bygg vinteren 1695, Karen Madsdatter, Margrethe Sl. Doctor Lauritz Jespersens, apoteker Johan Reimer, Christen Jacobsen Pryn, Rasmus Michelsen, Kurt og Henrich Kop, hvorav sistnevnte var en velstående kjøpmann i Randers gift med Lisbeth Johansdtr. Cuur (deres sønn Johan Henrichsen Kuur ble prest i Als i Hindsted hrd., han var fadder for Barbara Gundesdtr. Rostrups datter Karen i 1717), Beert Siepken, Stefan Stolmaker i København, Hieronimus Basballe i Års, borgermester Jens Basballe i Århus, fogd Jens Nielsen på Holbækgård og tolleren Henrich von Hatten.
Gunde hadde eid tre eiendommer: En halvgård med tre tilliggende halve åkre og tre «blocher i marchen», en «øde plass ved gården» som han hadde kjøpt (eller fått) av byen i 1692 og en have «uden østerport», som betyr utenfor Randers’ østre byport. De tre «blochene i marken» var de markjordene som lå utenfor byen og som helt til annen halvdel av 1700-tallet ble benyttet som beitemark for byborgernes husdyr. Den øde plassen lå nord for rådhuset, antakelig like ved huset der de bodde. Randers var rammet av flere større branner i årene 1662-1664 og enda en stor brann i 1671. De nedbrente gårdene ble liggende øde i årevis etterpå. I grunntaksten for 1682 hadde Randers i alt 440 gårder og hus og hele 34 slike øde plasser. Det var en av disse Gunde kjøpte (eller fikk) av byen i 1692. Etter skiftet hadde enken fortsatt 1/4 av gården, hele ødeplassen og over halvparten av hagen utenfor byen. Det kan tyde på at hun forble boende samme sted. Da faren døde tre år senere arvet hun 413 Sl.dlr. Kanskje kjøpte hun da hele gården.
Etter Gundes død ble enken Birgittes lagverge hennes far Hans Olufsen/Johannes Olavius, sogneprest til Gråbrødre Sogn i Randers. Han var en relativt velstående mann (nettoverdien i boet da han døde tre år senere var på over 2100 Sl.dlr.), så enken Birgitte og de tre barna har nok hatt ham å ty til om det ble ekstra trangt etter Gundes død.
Birgitte Hansdatter Olavias far Hans Olsen/Olufsøn (latin:
Johannes Olavius) etterfulgte i 1666 sin far Oluf Olufsen fra Vordingborg som
sogneprest til Slots- og Gråbrødre kirke i Randers.
Han var den siste sognepresten i dette sognet, for etter
hans død ble det nedlagt og innlemmet i St. Mortens sogn. Olavius er en
latinisering av Olufsøn, Olavia er hunkjønnsformen av samme.
Birgitte Hansdatter benyttet etter sin fars død Olavia som etternavn.
Hans Olufsen/Johannes Olavius var en forholdsvis kjent mann i sin samtid. Dette
er hva Øjvind Andreasen skriver om ham i Dansk biografisk leksikon, 3.
utgave bd. 10, 1982 (her lett fornorsket):
Hans Olsen/Olufsøn var således både lært og belest. I skiftet etter ham ble det registrert nesten 300 bøker, og det var en temmelig stor boksamling til å være på den tiden. Han var gift med prestedatteren Barbara Christophersdtr. Helsing († 1670) og hadde med henne de to døtrene Johanne og Birgitte, hvorav sistnevnte ble gift med Gunde Nielsen Rostrup. Det skal også ha vært en sønn, men han var død før faren. To år etter konens død giftet Hans Olufsøn seg i 1672 med Magdalena Gjødesdatter (1634-1678), også kalt Ægidia, datter av Margrethe Nielsdatter (1602-1671) og Randerslegen Ægidius (Gjøde) Jensen (†1756), (sønn av biskop Jens Gjødesen/Ægidii i Århus) og hadde i dette ekteskapet kun datteren Barbara (f. 1673), oppkalt etter den første konen, som skikk og bruk var før i tiden. I forbindelse med farens skifte, som pågikk i perioden 31/5-25/10 1698 fikk denne datteren den 5/10 1698 kongelig bevilling til å være sin egen verge. Dette hadde ikke sin bakgrunn i framsynthet eller ønske om selvstendighet, men skyldtes at det ikke var mulig å finne mannlige slektninger som var villige til å påta seg oppgaven. Hun ble førøvrig senere gift med Johann Woldenberg, sønn av legen Jacob Woldenberg.
Etter loven var det bare menn som ble myndige og det først når de var 25 år gamle. Kvinner ble aldri myndige i det hele tatt, selv ikke om de var enker. De hadde alltid faren, ektemannen eller en annen myndig slektning som verge, og som hadde tilsyn med de midler de måtte ha til rådighet. Det er dette som er bakgrunnen for skikken med at faren fører bruden til alters og «gir henne bort» til en ny mann som bestemmer over henne. Å vite hva denne skikken egentlig symboliserer kan kanskje være en liten tankevekker for de av dagens unge kvinner som går i giftetanker og lurer på om de skal opprettholde denne tradisjonen.
I mai 1695 ble Birgitte enke bare 27 år gammel og satt igjen alene med tre barn i alderen 2-5 år. Helt ille kan nok ikke situasjonen ha vært, for faren levde fortsatt og var en relativt velstående mann. Hun hadde i tillegg både en søster og en halvsøster (stemoren Magdalena Gjødesdatter døde i 1678, Birgittes egen mor døde i 1670). Hun hadde nok tilstrekkelig av både menneskelige og materielle ressurser å støtte seg til i sorgen over sin tapte ektemann.
Da faren Hans Olufsøn døde tre år senere, den 1/5
1698, arvet hun 413 Sl.dlr. Det var en hel del mindre enn hennes to
søstre, men det var fordi hun i forbindelse med
skiftet etter ektemannen tre år tidligere allerede hadde fått
overført 100 Sl.dlr. av sin morsarv for å betale gjelden. Men 413
Sl.dlr. var ikke så rent lite det heller. Som det framgår av
illustrasjonen, som er hennes egenhendige underskrift i skifteprotokollen, var
hun skrivekyndig og hadde eget signet, noe som ikke var så uvanlig for
kvinner i de kretser på den tiden, som man skulle tro.
Etter ektemannen Gunde Rostrups død ble Birgitte Hansdatters far hennes verge. Da han døde i 1698 var det Jørgen Christensen Møller som ble hennes nye verge. Han dukket første gang opp på skiftet etter Gunde da han ble verge for Birgittes tre barn, siden barnas farbror Jens Nielsen som var verge etter loven, ikke hadde kapasitet til å påta seg oppgaven. Jørgen Chr. Møller hadde da allerede tatt over jobben som kapellan til Gråbrødre Kirke etter Gunde Rostrup. Han var antakelig omtrent jevngammel med med sin forgjenger, kanskje to-tre år yngre, født rundt 1665. Han gikk på latinskolen i Odense og var derfor kanskje også født på Fyn. Han ble immatrikulert ved universitetet 1686, ordinert til prest 20/12 1695 og beskikket 26/12 samme år. Drøyt to år senere døde hans arbeidsgiver, sognepresten Hans Olavius. Han fortsatte da som verge for Birgitte og ble også verge for hennes søster Johanne. Da Slots- og Gråbrødre sogn ble nedlagt 24/5 1698 og innlemmet i St. Mortens sogn, avanserte han til øverste kapellan der. Den 8/9 samme år giftet han seg med Birgitte Hansdatter, fire måneder etter at hennes far døde. Året etter, den 2/9 1699 ble han beskikket til sogneprest i Vive.
Vive sogn ligger i Hindsted
Herred, helt syd i Ålborg amt, på nordsiden av Mariagerfjorden like
øst for byen Hobro. Pussig nok er Vive nabosogn til sognet Rostrup! Jeg
vet ikke om Birgitte og Jørgen fikk noen barn. Birgitte var fortsatt ung
i 1698, bare 30 år gammel, så det er ikke usannsynlig at det kom
flere barn. Barna fra første ekteskap Barbara, Niels og Maren Rostrup
var hhv. ni, åtte og seks år da de kom til Vive og flyttet inn
på sognets prestegård Marienborg.
Da prestegården brant ned natten mellom 5. og 6. mars 1709 skal det ha omkommet et barn, men jeg vet ikke om dette var Birgittes barn. Brannen må ha vært en tragisk affære. Den 13/4 1709 fikk Jørgen Chr. Møller kongelig bevilling på å motta 1 Sl.dlr. av hver kirke i stiftet, siden prestegården var brent ned. Det var slik den tidens forsikring og erstatning fungerte. I bevillingsbrevet er brannen beskrevet slik:
Sognets kirkebøker gikk også tapt i brannen, derfor starter kirkebøkene for Vive sogn først i november 1709. Jørgen Møller døde 19/9 1709, et halvt år etter brannen. Hans stesønn Niels Gundesen Rostrup var på det tidspunkt 18 år gammel og antakelig på Latinskolen i Viborg.
Da Birgitte Hansdatter ble gravlagt i Vive tre år senere, den 3/6 1712, sto det under ‘begravde’ i kirkeboken for Vive sogn «Hæderbaaren Matrone Birgitte Olavia her af Vive Præstegd. 44 aar, 2 m og 1 d». ‘Hæderbaaren Matrone’ kaltes hun også ved Gundes og ved farens skifte. ‘Hæderbåren’ er en tittel som betydde «av god ætt» og ‘Matrone’ at hun var eller hadde vært gift (tittelen ‘Velbåren’ betydde adelig).
Barbara Rostrup var Gunde Nielsen Rostrups eldste datter født ca. 1690, oppkalt etter sin mormor Barbara Christophersdtr. Helsing. Hun var ca. ni år gammel da hun kom til Vive og 19 år da prestegården brant ned, stefaren døde et halvt år senere. Men i Vive forble hun antakelig hele resten av sitt liv. Hun giftet seg nemlig der den 18/5 1713 med stefarens etterfølger i sognekallet fra 1/11 1709: Peder Lauritzen Kjersing. Han var født i Ribe 31/7 1679, sønn av borger og kjøpmann Lauritz Pedersen († 1704) og Karen Rasmusdatter Kjersing. Han gikk på latinskolen der, ble student i 1697 og tok teologisk embedseksamen i 1701. Før han kom til Vive hadde han vært personlig kapellan i St. Budolfi sogn i Ålborg. Sognepresten i St. Budolfi 1699-1719 var Magister Claus Christian Pedersen Reenberg fra Viborg (1675-1719), som etterfulgte sin far Peder Clausen Reenberg (1644-1699) samme sted. Denne kontakten med slekten Reenberg, som på det tidspunkt holdt til på godset Lynderupgård (Rinds hrd., Viborg amt), er kanskje av betydning for hvordan det gikk til at Peder Kjersings svoger Niels Gundesen Rostrup ble sogneprest i Ørslevkloster sogn, som ikke er så langt unna Lynderupgård. Det var kanskje der han holdt til før han ble kallet til sogneprest. Forpakteren på Lynderupgård var på det tidspunkt (omkring 1713) Mogens Jensen Gjørup, som fem år senere ble Niels Gundesen Rostrups svigerfar da Niels giftet seg med hans datter Mette Mogensdatter Gjørup. Mettes bror Søren var forpakter på Ørslev Kloster og Mette selv var «Pige» hos godsets daværende Frue Christence Lindenov Rantzau (1686-1734).
Peder Kjersing ble kallet av fru Leene Rosenkrantz til Overgaard 18/10 1709. Hun eide kirken i Vive, var adelig og hadde derfor kallsretten:
Vedlegg til Leene Rosenkrantz' kallsbrev, datert Ålborg 23/10 1709:
AllerNaadigste Arve-Herre og Konge,
og Konge
og Andæctige forbeder
Peder Lauridtzen Kiersing
Peder Kjersing ble gravlagt i Vive 24/3 1733. Det er uvisst når Barbara Gundesdatter Rostrup døde. De eldste geistlige skifteprotokollene for Hindsted herreds prosti er visst gått tapt. Kan hende bodde hun hos sønnen Gunde i Durup etter at han ble sogneprest der i 1741, men kirkebøkene for Durup mangler for perioden 1741-1794.
Barbara Rostrup og Peder Kjersing fikk seks barn, men bare to av dem vokste opp: Det var Gunde Pedersen Kjersing (1715-1777) som ble prest i Durup (Gislum hrd, Ålborg amt) og Johanne Pedersdatter Kjersing (1719-1783) som var ugift og bodde hos broren i Durup prestegård. Som broren Niels hadde også Barbara en sønn oppkalt etter faren Gunde. Gunde Pedersen Kjersing var således søskenbarn til Niels Rostrups sønn Gunde Jørgen Nielsen Rostrup, vår stamfar som kom til Norge. Gunde Kjersing kom til å spille en viktig rolle i Gunde Jørgen Rostrups liv, for kirken i Durup var nemlig eid av Edvard Londemann som senere ble adlet med navnet de Rosencrone, ble biskop i Bergen og eide baroniet i Rosendal. Etter at han dro til Norge i 1730-årene var det sønnen Christopher Londemann som tok over og drev godset Nøragergård (som lå i Durup sogn), med de fem kirkene som gården hadde ansvaret for. Sognepresten Gunde Kjersing la nok inn et godt ord for fetteren sin, Gunde Jørgen Rostrup, slik at han fikk jobb hos Christopher Londemann de Rosencrone. Det var sammen med ham Gunde Jørgen Rostrup reiste til Norge første gang i 1749 for å hjelpe til med dødsboet etter Edvard Londemann de Rosencrone i Bergen og på Rosendal. På tilbakereisen til Danmark ble de liggende værfast i Sokndal i tre uker og bodde da hos prosten Conrad Frederik Rumohr. Det var Rumohr som to år senere tilbød Gunde Jørgen Rostrup jobb som lærer hos en familie på Hidra, og slik var det han kom til Norge.
Ekteskapsinngåelsene vi har sett i det foregående følger et vanlig mønster for prestefamilier: Presten og prestesønnen Hans Olufsøn/Johannes Olavius var gift med en prestedatter. Datteren Birgitte giftet seg to ganger, hver gang med en prest. Av hennes to barn som vokste opp ble sønnen Niels prest og datteren Barbara gift med en prest, og hun fikk igjen en sønn som ble prest. Og slik kunne det fortsette i mange generasjoner. Det var nok meningen at også Niels Gundesen Rostrups sønn Gunde Jørgen Rostrup skulle bli prest, men av grunner vi skal komme tilbake til gikk det ikke slik, og han endte som klokker i Norge i stedet.
3-generasjonsoversikt
Barn og barnebarn av Gunde Nielsen Rostrup (ca. 1663-1695) og Birgitte Hansdatter Olavia (1668-1712). (Hvorvidt det var noen barn i Birgittes ekteskap med Jørgen Christensen Møller er uvisst.) Av Gunde og Birgittes tolv barnebarn vokste bare fem opp. Kun to av disse giftet seg, og bare den ene av dem igjen hadde barnebarn, nemlig Gunde Jørgen Rostrup som kom til Norge i 1752.