Tilbake

Impuls – Tidsskrift for psykologi
Nr. 3-1997, 51. årgang (s. 72-88)

Psykoanalysen – det 20. århundrets bløff?

Psykoanalysen som teori, filosofi og behandlingsmetode er et kulturelt og historisk produkt og som sådant dypt forankret i den jødisk-kristne tradisjon. I lys av den nye mannspsykologien tydeliggjøres bakgrunnen for psykoanalysens sex-fiksering og fallossentrisme. Sammen med en systematisk offerklandring har dette medført en usynliggjøring av en rekke ubehagelige sider ved vår kultur, en usynliggjøring som har bidratt til å opprettholde eksisterende maktstrukturer. I dette perspektivet fremstår psykoanalysen som en dypt reaksjonær ideologi.

av Randi Rostrup

Innledning

Freuds jødisk-kristne menneskesyn

Barnets iboende grusomhet

Den imperialistiske ideologi

Tabu og usynliggjøring

Herreløse handlinger

Ødipus-myten revurdert

Behov for ufeilbarlige autoriteter

«When good people do bad things»

Psykoanalysen som politisk ideologi

Psykoanalyse som indoktrinering

Psykoanalysens patriarkalske verdensbilde

Psykoanalysen i lys av ny mannspsykologi

Menns emosjonelle sosialisering

For tidlig separasjon: Defensiv autonomi

Farens fravær: Konkurranse og rivalisering

Sexfiksering og fallossentrisme

Fallosdyrkelsen

Ukontrollerbar kjønnsdrift

Seksualisering

Normalisert seksualisering

Seksuell definisjonsmakt

Seksualisering i terapi

Illusjonen om den seksuelle frigjøring

Det 20. århundrets bløff?

Referanser

Innledning

Hvorfor oppnådde – og har fortsatt – psykoanalysen en slik popularitet og utbredelse i den vestlige verden? Noen mener det er fordi psykoanalysen av mange ble sett som frigjørende og revolusjonerende. På den ene siden ble psykoanalysen sett som demokratisk ved at alle mennesker i bunn og grunn var like, på den andre siden hevdes det at åpenheten omkring seksualiteten virket liberaliserende ved at den slapp fri fra den viktorianske moralens lammende grep som skapte skyld- og skamfølelse.

I denne artikkelen vil jeg imidlertid hevde at de ovennevnte argumentene er basert på benektelse og illusjoner og at en sterkt medvirkende faktor til psykoanalysens popularitet er at den brakte med seg svært lite nytt, tvert imot, psykoanalysen består for en stor del av urgamle «sannheter» forkledd i ny språkdrakt. Den klassiske eller ortodokse psykoanalysen gjenspeiler det gamle jødisk-kristne verdensbilde basert på de samme tabu, myter og fordommer som har satt sitt preg på vår kultur gjennom mer enn 2000 år. Dette verdensbildets hovedfunksjon er å opprettholde de eksisterende maktstrukturer. I dette perspektivet fremstår psykoanalysen som teori, filosofi og behandlingsmetode som en dypt reaksjonær ideologi.

I dag er det svært mange teorier og behandlingsmetoder som går under betegnelsen ‘psykoanalytisk orientert’. I følge Westen (1990) innebærer klassisk/ortodoks psykoanalyse troen på betydningen av ubevisste prosesser, konflikter og forsvar, ødipuskomplekset og seksualdriftens sentrale betydning i utviklingen av personlighet og nevrose. Den bredere betegnelsen ‘psykodynamisk orientert’ brukes om de som tror på betydningen av ubevisste prosesser og intrapsykiske konflikter, men som ikke nødvendigvis holder fast ved teorien om libido og ødipuskompleksets fremtredende plass (Westen 1990).

I denne artikkelen er det først og fremst den klassiske eller ortodokse psykoanalysen som omtales, slik Freud og hans samtidige elever praktiserte den og slik den fortsatt praktiseres av mange i dag, både som klassisk analyse og som psykoanalytisk orientert psykoterapi basert på psykoanalytisk grunnsyn. Dette impliserer de teorier og den praksis som holder fast ved driftsteoriene, ødipuskomplekset og den psykoseksuelle utvikling som den sentrale forklaringsmodell for både normal utvikling og for psykiske lidelser.

Freuds jødisk-kristne menneskesyn

Psykoanalysen som teori og metode er dypt forankret i den jødisk-kristne tradisjon, paret med opplysningstidens idealer om å beherske naturen og troen på fremskrittet, en utvikling mot målet om rasjonalitetens seier over ufornuft og irrasjonalitet. Denne oppfatningen antok etterhvert like metafysiske dimensjoner som den religiøse overtro den var ment å overvinne og erstatte (Seidler 1994, Webster 1995).

Barnets iboende grusomhet

I middelalderen så man det nyfødte barnet som fylt av syndens skam og besmittelse, ikke bare fordi det var unnfanget gjennom en skammelig akt, men også fordi det var født ut av kroppens mest avskyelige og umoralske deler. Et spedbarn som skrek, begikk i tillegg en synd, og om barnet skrek mye, var det et tegn på at det var besatt av djevelen. På 17- og 1800-tallet var det barnets iboende ondskap og egensindighet som måtte drives ut med strenge metoder (DeMause 1974). I forhold til slike gode hensikter var også vold tillatt for å styrke foreldrenes autoritet og oppnå den ønskede lydighet (Miller 1980).

Av de rundt 2000 henvisninger til barn som finnes i Bibelen, finner man ofring, steining og mishandling av barn i tillegg til alle kravene om absolutt lydighet og kravene om kjærlighet og respekt for foreldrene, men ikke ett eneste utsagn som uttrykker medfølelse eller forståelse for et barns behov (DeMause 1974). Det overordnede prinsippet var at «den man elsker, tukter man» og gjennom den sanne kjærlighet som kom fra Guds hjerte skulle barnet lære å fornekte, overvinne og beherske seg selv, i tillegg til fysisk fostring som en sunn og nødvendig tilvenning til at viljen skulle underordnes og disiplineres. Utover på 1800-tallet tok man i bruk stadig mer subtile og raffinerte metoder som ydmykelse og latterliggjøring for å disiplinere barna til den ønskede underdanighet, lydighet og respekt. Barna ble sett som foreldrenes eiendom og som sådanne var det barnas oppgave å bekrefte de voksnes verdi. Med all sin iboende forferdelighet var de ikke noe som hadde verdi i seg selv, men formbare ting som skulle tilpasses foreldrenes behov og underkastes de voksnes forventninger (DeMause 1974, Miller 1980). Ulydighet overfor Gud eller andre autoriteter i Guds sted var den største synd av alle, slik Luther uttrykte det: «Jeg vil heller ha en død sønn, enn en ulydig en» (sitert i DeMause 1974, s. 30).

Dette var tidens atmosfære da Freud vokste opp. Forbindelsen fra religionens syndige menneske til Freuds «skyldige menneske» blir åpenbar gjennom hans teorier om de infantile og destruktive drifter som bestemmende for menneskets natur. I tråd med de budskap som den tidens barn mottok og internaliserte, så også Freud barnets iboende og medfødte syndighet/skyldighet som uforanderlig.

Freuds deterministiske og pessimistiske menneskesyn tydeliggjøres ved at han så den 1. verdenskrig som et eksempel på hva som skjedde når menneskets iboende aggressive og destruktive drifter slapp løs ukontrollert. Han så superego, de internaliserte moral- og verdinormer fra foreldre og samfunn, som den eneste redningen. I hans verdensbilde ble foreldrenes disiplin av barna en absolutt nødvendighet for å forhindre at menneskets destruktive drifter slapp løs. Dermed falt det ham aldri inn at det kanskje nettopp var foreldrenes autoritære disiplin og de gjentatte ydmykelser barna ble utsatt for som kunne medvirke til problemer eller destruktive tendenser senere i livet, den sammenhengen Alice Miller (1980) så grundig har beskrevet. Hun hevder at i vår kulturs sosialiseringspraksis blir barn ydmyket og fornedret, samtidig som de forventes å elske og respektere de personene som gjør dette mot dem og på ingen måte får lov til å gi uttrykk for sin smerte. Siden barn er avhengige av og prisgitt foreldrene, lærer de å se seg selv gjennom den voksnes øyne, lærer å forakte den smerte de har stengt bort i seg selv og idealiserer foreldrene (Miller 1981). Det ser ut til at en slik «identifikasjon med aggressor» også må ha vært Freuds skjebne.

Freuds grunnleggende syn på barns og menneskers iboende grusomhet er videreført av mange av hans etterfølgere. Den engelske barneanalytikeren Melanie Kleins teorier om spedbarnets iboende og medfødte grådighet og misunnelse overfor morsbrystet nyter fortsatt stor anseelse. Dette skulle forklare opprinnelsen til barns aggresjon, skyldfølelse og angst, og er antatt å være utgangspunktet for barns psykiske utvikling. En annen engelsk psykoanalytiker, E. Glover, skrev i 1970 at «det normale lille barnet er tvers igjennom egosentrisk, grådig, skittent, har et voldsomt temperament og ødeleggende vaner, dypest sett er seksuelt orientert, hovmodig i sin atferd, (...) uten enhver moralsk følelse og opportunistisk, hensynsløs, dominerende og sadistisk (...) Ja, målt med den voksnes sosiale målestokk er det normale lille barnet likefrem den fødte forbryter.» (sitert i Miller 1988, s. 43-44).

Hva slags behandling vi da skal gi våre barn, ga cand. psychol. og dr. philos. Jan Brøgger (1995) oss det jødisk-kristne/psykoanalytiske svaret på da han i en kronikk i Aftenposten minnet oss om at «siden barn kan være grusomme, bør det samtidig understrekes at det er oppdragerens oppgave å forhindre at de grusomme impulser får vekstbetingelser. (...) Men barn kan ikke bare lyve, de kan også være grusomme og hjerteløse. Barns potensial for grusomhet har ikke fått den faglige oppmerksomhet den fortjener».

Den imperialistiske ideologi

Freuds menneskesyn avvek ikke nevneverdig fra det han var blitt oppdradd til, men det gjorde heller ikke datidens vitenskapssyn på mennesket og dets utviklingsmuligheter. Freuds samtid var preget av opplysningstidens idealer om å beherske naturen, også den menneskelige naturen som innbefattet emosjoner og seksualitet, sammen med troen på fremskrittet og en utvikling mot målet om rasjonalitetens seier over ufornuft og irrasjonalitet. Utvikling hadde et kvalitativt mål hvor målestokken var en hierarkisk verdiskala med rangeringen rase, klasse, kjønn og alder. På toppen av skalaen, som det ypperste av skaperverket, stod en hvit, velbemidlet mann fra vestlig kultur som var selvstendig, uavhengig, fornuftig, intelligent og med sterk kontroll over følelser. På 1700-tallet var forskningens formål å bekrefte Guds hierarkiske orden hvor plasseringen på den hierarkiske skalaen markerte avstanden til Gud. På 1800-tallet var vitenskapens formål å bekrefte at denne hierarkiske skalaen var naturens egen orden.

Freuds teorier tok også opp i seg en oppfatning fra samtiden om «den primitive ville» som var styrt av sine instinkter og derfor trengte misjonens siviliserende innflytelse for å bringe sine primitive tilbøyeligheter under kontroll. Christina Toren (1993) kaller dette for den imperialistiske ideologien. Den primitives tilbøyeligheter bestod av umettelig lyst, generell aggressivitet, kannibalisme og andre orale ønsker om ting som ikke var mat. Den «villes» toalettvaner måtte også bringes under kontroll, siden ett av den primitives kjennetegn var å være «skitten». Barnet i Freuds teorier har sterke likhetstrekk med denne stereotype «ville» – kanskje en versjon av den «gode ville» som kan formes etter oppdragernes ønsker: Barnet som er temmet og sosialisert gjennom kontroll over sine «drifter» (erstatning for den villes «instinkter») og særlig gjennom kontroll av sin seksualitet og sin moral. Kolonienes administratorer karakteriserte de «ville» som amoralske heller enn umoralske, noen det var mulig å lære hva som var riktig. De «ville voksne» ble karakterisert «som barn». Denne oppfatningen av en utvikling fra «primitiv» til «sivilisert» er fortsatt levende, ikke bare i klassisk psykoanalyse, men utgjør også et av de grunnleggende premissene i objektrelasjonsteoriene hvor «pre-ødipal» settes synonymt med «primitiv» (Westen 1989).

I tråd med samtidens idealer så Freud fornuft og logikk som idealet, som symbol på mannens rasjonelle overlegenhet, mens følelser ble sett som svakt og sykelig, som irrasjonelt og usaklig, og forbeholdt kvinner, barn og «ville». Også Darwin betraktet fornuft og følelser som ytterpunktene på en hierarkisk verdiskala for mentale evner, hvor han så kvinnelig emosjonalitet som et resultat av en lavere utviklet hjerne. Erich Fromm (1959) mener at Freud var sterkt påvirket av disse ideene og trodde at hvis mennesket intellektuelt skjønte årsakene til sin ulykke, ville denne intellektuelle kunnskap gi det kraft til å forandre de omstendigheter som var årsak til dets lidelse.

Rasjonaliteten var kjennetegnet på det kultiverte og siviliserte mennesket. Ettersom kvinner og barn stod mye nærmere naturen siden de ikke kontrollerte emosjoner, kunne de aldri oppnå samme status, og bare voksne menn kunne karakteriseres som Mennesker. Victor Seidler (1994) analyserer hvordan nettopp likhetstegnet mellom maskulinitet og rasjonalitet fortsatt spiller en avgjørende rolle i vår vestlige kultur som et middel til å opprettholde det gamle patriarkatets dominans.

Med et slikt grunnleggende syn på mennesket og dets (manglende) utviklingsmuligheter, er det ikke så rart at pasienten i økende grad ble sett som «en urimelig person som ubevisst stadig forsøker å tilfredsstille umettelige infantile ønsker, (...) som meget avhengige personer, preget av forsvar og ego-defekter og med motstand mot sin egen behandling» (Hartmann 1997, s. 14). At pasienten hadde motstand følger logisk av resonnementet om at en «primitiv» eller regressiv tilstand ble ansett for å være ubevisst ønsket, og veien ut av denne (av terapeuten og samfunnet) uønskede tilstanden gikk gjennom den «siviliseringsprosessen» som terapeuten som oppdrager skulle utrette. «[Nevrotikere] var ikke bare fanget i uløselige kjærlighets-hatskonflikter til foreldrene, de prøvde samtidig å vikle andre – ikke minst terapeuten – inn i lignende konstellasjoner. Terapeuten må derfor hele tiden være på vakt og passe seg for å bli manipulert av pasienten.» (Hartmann 1997, s. 14). Dette legger grunnlaget for en systematisk mistenkeliggjøring av pasienten og dennes motiver. Alt det pasienten selv sier eller gjør må da fortolkes inn i en ramme som støtter opp om terapeutens oppfatning av pasienten som styrt av sine primitive, destruktive og seksuelle impulser. Målet for behandlingen er at pasienten skal erkjenne eller tilstå sine primitive/skitne/skyldige/syndige ønsker etter hvert som terapeuten påpeker dem.

Det påståtte demokratiske trekk i psykoanalysen ligner til forveksling det jødisk-kristne budskap: «Vi er alle syndere overfor Gud»/«Vi er alle styrt av de samme destruktive driftene». Det som er felles for begge er troen på menneskets iboende og uforanderlige ondskap. På samme måte som Trond Berg Eriksen (1991) påpeker at «Freud trodde han drev en naturvitenskap, mens han faktisk drev en kulturvitenskap» (s. 138), karakteriserer Toren (1993) psykoanalysen som «impotent som en sosialt forklarende teori ved sin manglende evne til å se seg selv som et historisk produkt» (s. 471).

Tabu og usynliggjøring

Psykoanalysen har bidratt til å opprettholde kulturelle tabu gjennom en systematisk offerklandring som tilslører og usynliggjør en rekke ubehagelige sider ved vår kultur. Om enn uintendert, er det som først og fremst oppnås med dette at de eksisterende maktstrukturer bevares intakte ved at den ovennevnte hierarkiske skalaen med røtter i den jødisk-kristne tradisjonen forblir uforandret.

«Freud tragically made it possible to blame the victim. Psychoanalysis has refused to take sides and in taking this stance it has unwittingly taken sides with the powerful.» (Seidler 1994, s. 171).
Herreløse handlinger

«Acts without agents» er tittelen på en artikkel som analyserte språkbruk i forskningslitteratur om kvinnemishandling. Studien viste at på tross av at det ikke fantes et eneste eksempel på at kvinner slo, var det i en rekke av de undersøkte artiklene (særlig de psykologiske) systematisk tilslørt at det var mannen som var den handlende part, i tillegg til at ansvaret ofte var tilslørt (Lamb 1991). Fra et mer hjemlig miljø kan psykiateren Bo Bergman nevnes. I 1988 var han ansvarlig for den første svenske doktoravhandling om kvinnemishandling. Her var mannen faktisk ikke nevnt i det hele tatt. Avhandlingen konkluderte med at det var tre typer kvinner som ble mishandlet: De provoserende (livlige, energiske og med stor selvtillit), de for kompetente (fremkaller mannens aggressivitet ved å ikke skjule sin kompetanse) og de inadekvate (utilstrekkelige pga. alkohol- eller psykiske problem). Spørsmål om det kunne være en annen enn den mishandlede selv som var ansvarlig for mishandlingen ble ikke berørt (Lundgren 1988). Denne forunderlige tendens til å beskrive «gjerninger uten gjerningsmenn» er temmelig utbredt i vår kultur generelt, og gjennomsyrer fullstendig psykoanalysen.

Konsekvensen av å rette fokus på offerets atferd og karakter er at oppmerksomheten trekkes bort fra den handlende parten og problemet forflyttes fra den ansvarlige til offeret. Engelstad m.fl. (1996) påpeker at vitenskapen har makt gjennom retten til å besvare spørsmålet «Hvem definerer hvem som problematisk?» (s. 99). Psykoanalysen i teori og praksis er eksplisitt på dette punktet: Problemet befinner seg i og har sitt utspring og opprinnelse i enkeltindividet uavhengig av omgivelsene.

Det som først og fremst oppnås når fokus forflyttes fra den ansvarlige til offeret, er at den ansvarlige skånes og unnskyldes. Det er derfor nødvendig å se nærmere på hvem det er oppmerksomheten trekkes bort fra. Freud gir selv et ganske entydig svar gjennom de delene av Ødipus-myten han valgte å utelate.

Ødipus-myten revurdert

Freud benyttet myten om Ødipus som hjørnesteinen i sin teori om menneskets psykoseksuelle utvikling. Som kjent forteller myten at Ødipus drepte sin far og giftet seg deretter med sin mor. Freud tolket dette som et uttrykk for barns generelle aggressive og seksuelle impulser overfor sine foreldre. Ganske mange har etter hvert påpekt at Freud var ytterst selektiv i sin bruk av myten, ved at han bare benyttet et lite utdrag av historien (f.eks. Benjamin 1988, Donovan 1991, Larsen 1993). Hvilke deler han utelot er imidlertid ikke tilfeldig. Ødipus’ far Laius pådro seg som straff for en voldtekt en forbannelse som impliserte spådommen om at han ville føde en sønn som kom til å drepe ham. Når hans kone Iokasta så fødte en sønn, gikk de sammen om å forhindre at spådommen skulle gå i oppfyllelse og forsøkte å drepe barnet. De stakk en jernstang gjennom føttene hans og etterlot ham i villmarken for å dø. Han ble imidlertid funnet av en gjeter og vokste opp uvitende om sitt opphav og den spådommen han hadde hengende over seg. Det som her blir åpenbart er at Ødipus’ skjebne var styrt av krefter langt utenfor hans egen kontroll, av andre mennesker, og da først og fremst foreldrene. Det må åpenbart ha vært maktpåliggende for Freud å trekke all oppmerksomhet bort fra foreldrenes handlinger.

Behov for ufeilbarlige autoriteter

Som nevnt forventes barn å elske og respektere de personene som ydmyker og fornedrer dem. Resultatet er ofte at barnet identifiserer seg med foreldrene og ser seg selv med foreldrenes øyne, en «identifikasjon med aggressor». I store deler av vår kultur er det fortsatt nærmest tabu å kritisere foreldre (Miller 1981, 1988). Barnets behov for ufeilbarlige foreldre kan vare livet ut og overføres til andre autoriteter, slik det er vanlig at mange automatisk identifiserer seg med den sterke og ser en situasjon fra den sterkestes perspektiv.

Det som også oppnås når fokus rettes mot offeret, er at den handlende parten gjøres ufeilbarlig, ved at den ansvarliges respekt og hierarkiske status opprettholdes. Når mange identifiserer seg med og har mest sympati med den av partene i en asymmetrisk relasjon som befinner seg høyest på den hierarkiske skalaen, tas også dennes perspektiv. I den grad et individ identifiserer seg med den sterke, den som har kontroll, opprettholdes også eget selvbilde. Noen refererer til dette som «vikarierende sekundær kontroll», ved at egen oppfatning av styrke eller makt opprettholdes (Weisz m.fl. 1984).

Det er i dette perspektivet Freuds teorier blir meningsfulle. Også han så verden gjennom foreldrenes øyne og videreførte til generasjonene som fulgte sine egne internaliserte budskap fra den kulturen han vokste opp i. En av Freuds «blinde flekker» var at han ikke klarte å se at foreldre ikke alltid var ufeilbarlige, men tvert i mot også kunne påføre sine barn stor skade, og at det ikke var barnets iboende grusomhet som gjorde streng disiplinering nødvendig «i beste mening». I psykoanalytisk behandling opprettholdes illusjonen om de ufeilbarlige foresatte ved at klienten lærer å se vonde hendelser i barndommen som et resultat av egne destruktive drifter og impulser.

«When good people do bad things»

Å trekke oppmerksomheten bort fra den handlende parten medvirker også til å opprettholde en illusjon om at reell urett ikke forekommer, det er en usynliggjøring av en rekke ubehagelige forhold som maktmisbruk, krenkelser og overgrep.

«Tabu betyr et sosialt forbud mot å synliggjøre eller fortelle. (...) Kulturen opprettholder sine tabuer med forakt som en mulig truende sanksjon. Den som trosser forbudet mot å synliggjøre kan bli påført forakt og dermed mulig skam.» (Leira 1992, s. 60).

Benum & Clasen (1994) påpeker at det som det ties mest om i en kultur, ofte er noe av det som er mest sentralt i kulturen. Også de påpeker det kulturelle forbudet mot å snakke negativt om foreldre, og viser at de som forsøker å sette ord på det unevnelige utsetter seg for forakt og utstøting. Det unevnelige ser ut til å være det Bloom (1995) kaller «When good people do bad things». De gode menneskene er de vi har som idealer, de vi ser opp til, de autoriteter som gjennom sin ufeilbarlighet gir oss en opplevelse av trygghet i en verden som er rettferdig.

Tendensen til usynliggjøring av at urett og maktovergrep faktisk forekommer er ikke bare Freuds «blinde flekk», men er en del av hele vår kulturs store benektelse. Det absolutte tabu er å påpeke at den eller de vi har tillit til utøver makt, undertrykking eller overgrep. For at psykoanalysen skal kunne opprettholde dette tabuet på tross av empiriske fakta om at urett, mishandling og overgrep faktisk skjer, kreves det stadig mer innfløkte metateorier for å kunne bortforklare sammenhengen mellom omgivelsenes faktiske innflytelse i form av omsorgspersoners og andre autoriteters faktiske atferd som medvirkende til psykiske problemer, slik vi f.eks. ser det hos Lacan og hos mange av objektsrelasjonsteoretikerne.

Psykoanalyse som politisk ideologi
«Psykoanalytikerne redder sin samvittighet ved å tviholde på doktrinen om at den ytre virkeligheten teller lite. Hva som egentlig har skjedd betyr ikke noe, bare hvordan det er blitt oppfattet.» (Masson 1990, s. 107, min oversettelse).

En seksuelt misbrukt kvinne er ikke misbrukt, hun føler seg bare misbrukt. Det finnes ingen reell urettferdighet i det virkelige livet, man føler seg bare urettferdig behandlet. Det er ikke handlingen det er noe i veien med, men reaksjonen (Masson 1990). Enhver protest eller opprør mot urett eller overgrep blir tolket som uløste ødipalkonflikter med ubevisst farsaggresjon rettet mot autoriteter eller myndigheter. Det er et komplett og vanntett system som også har vidtrekkende politiske implikasjoner.

Psykoanalysen må også ses som en politisk ideologi ved at ansvaret for sosial urett som diskriminering, undertrykking og annen maktutøvelse forflyttes fra samfunnet og enkeltpersoner i maktposisjoner og inn i det enkelte individ som lider under det. Dette er en taktikk som induserer en illusorisk kontroll i klienten, en illusjon om at sosiale problem opphører å eksistere hvis man klarer å la være å reagere på dem. På denne måten blir ingenting forandret, ethvert opprør eller protest mot urett som kan lede til endring i maktfordeling, kveles effektivt i fødselen. Slik opprettholdes de eksisterende maktstrukturer, inkludert den makten som ligger innbakt i teorien om at noen få autoritetspersoner får definere hva som er en gyldig virkelighet for den andre og svakere part, eneretten til å vite andre menneskers beste bedre enn dem selv. Forutsetningen for et slikt resonnement er at terapeuten ser seg selv som en objektiv og nøytral observatør, en som besitter «sannheten».

«In large part, psychoanalysis has sustained a masculinist rationalist tradition that sees the analyst as the source of truth while the patients only have subjective experience and emotions» (Seidler 1994, s. 182).

Gullestad (1996) argumenterer for at psykoanalysen er en vitenskap og avviser at den er en hermeneutisk disiplin ved bl.a. å kritisere «tanken om pasientens privilegerte kompetanse» (s. 66), begrunnet med at «hele det psykoanalytiske prosjekt hviler på at en analytiker – som en observatør av sin pasient – kan se ting som pasienten ikke ser.» (s. 66, uth. i originalen).

«Psykoanalysen har sin forgjenger i skriftemålet, og en skriftefar har i de menneskelige skyldfølelser muligheten til å spille Vårherres stedfortreder. (...) I denne sammenheng er det viktig å notere at Freud, før han utviklet den egentlige psykoanalytiske metode, opptrådte som en streng og autoritær skriftefar som var ganske nådeløs i sine bestrebelser på å få pasienten til å tilstå sine ‘synder’.» (Brøgger 1997).

På tross av ideelle intensjoner, kan psykoanalytisk orientert terapi også i dag utarte til ren forhørsteknikk hvor tilståelse av indre defekter eller impulser er målet. Terapeutens oppgave er å godkjenne defekten, gjøre den gyldig, normalisere den. Det er her klare paralleller til skriftemålet hvor formålet er å bekjenne sine synder og hvor skriftefarens oppgave er å tilgi.

Haavind (1992) påpeker at det blant terapeuter generelt finnes normerte veier for endring og at en av dem går gjennom erkjennelse av egenandel. Behandling av f.eks. kvinner utsatt for fysisk og/eller seksuell vold styres da av et prinsipp om at kvinnen selv har en andel i at hun ble behandlet som hun ble, fordi hun uten å være klar over det, selv har tilskyndet til denne behandlingen. Og dette som hun avviser i seg selv, er de dype og egentlige sider ved sin personlighet (Haavind 1992). Dette prinsippet ligger dypt innbakt i hele psykoanalysen, hvor en vesentlig del av psykoanalytisk orientert terapi går ut på at klienten skal se sin egen medvirkning, sitt eget ansvar. Når dette resonnementet også benyttes for situasjoner eller asymmetriske relasjoner som klienten ikke kunne ha hatt hverken ansvar eller kontroll over, er dette å tilskrive klienten en makt og innflytelse som nærmer seg metafysiske dimensjoner. Forutsetningen for et slikt resonnement er antakelsen om klientens sterke manipulative tilbøyeligheter som terapeuten må passe seg for.

Psykoanalyse som indoktrinering

Det er blitt meg fortalt at noen mennesker etter lang tid i psykoanalyse får problemer med realitetstesting, fordi ingenting ser lenger ut som det det er. Når relasjonen med terapeuten som en virkelig person ugyldiggjøres, impliserer dette at uansett hva en terapeut faktisk sier eller gjør, er dette uten betydning. Enhver negativ reaksjon på terapeutens atferd fortolkes som en projeksjon. Klienten kan ikke lenger stole på sine persepsjoner. Dette samsvarer med den form for virkelighetsforvrengning og ugyldiggjøring av erfaringer som Axelsen (1997) påpeker er en sterkt medvirkende faktor til psykiske problemer.

Den sterke avhengigheten, som er en forutsetning for psykoanalytisk orientert behandling, kan gi grobunn for en utstrakt bruk av maktutøvelse. For klienten finnes det bare en eneste referanseramme for å kunne sammenligne gode og vonde opplevelser, og det er terapeutens. Det er velkjent at effekten av tortur forsterkes når smerte veksler med omsorg. Offeret føler hengivenhet med torturisten når pinslene uteblir, eller når torturisten oppfyller offerets behov for trøst og forståelse. Det viktige er at det er overgriperen som kontrollerer vekslingen (Lundgren 1988). Som også mange andre påpeker, er dette at beskytteren samtidig er undertrykker en velkjent teknikk i hjernevasking og impliserer først og fremst den psykologiske kontroll som er en av de viktigste faktorer som senere kan skape psykiske problemer (Herman 1992), sammen med definisjonen av den andres følelser og behov (Axelsen 1997). Veksling mellom omsorg og straff kan også skje i en terapi i form av subtile former for aksept og avvisning, et mønster som ofte er identisk med det klienten har opplevd tidligere i livet. Det er neppe tilfeldig at det som i kommunikasjonsforskning er definert som kontroll-strategier (Wieman & Giles 1996) samsvarer med psykoanalytiske behandlingsteknikker som taushet og unngåelse av blikk-kontakt. Slik lærer en klient raskt hva som er akseptabelt å si, mene og tro, og hva som ikke er det, og aksepterer dermed analytikerens tolkninger og definisjoner for å unngå avvisende reaksjoner. For en psykoanalytiker vil det alltid være om å gjøre å opprettholde kontrollen i hensikt å opprettholde autoriteten. Dette ligger implisitt som et grunnleggende premiss ved at det antas at klienten ikke vet sitt eget beste og derfor av alle krefter vil forsøke å manipulere terapeuten. Det farlige i dette er at analytikeren da kan miste det f.eks. Gullestad (1996) refererer til som «den uavhengige posisjon».

Når en klient får en «negativ terapeutisk reaksjon» dvs. er misfornøyd over å ikke få den hjelpen han eller hun trenger og derfor slutter, er det i den psykoanalytiske tradisjonen alltid klienten det er noe feil med, ikke terapeuten eller teorien. Axelsen (1997) hevder at terapeuter som har beveget seg bort fra slike offerklandringstendenser ser klientens negative reaksjoner som terapeutens ansvar ved at terapeuten ikke mestrer sin del av samspillet i den terapeutiske relasjonen.

En psykoanalytisk orientert terapi vil derfor oftest være en ny form for oppdragelse med sterkt preg av det Alice Miller (1980) kaller «den sorte pedagogikken», en ny variasjon av «identifikasjon med aggressor». Målet for behandlingen er å erstatte et gammelt super-ego med et nytt ved hjelp av klassiske indoktrineringsteknikker. Om en pasient blir «gjenstridig» og insisterer på retten til sin egen virkelighet og nekter å godta terapeutens tolkninger, er det ikke uvanlig at terapeuten ubevisst agerer ut sine egne foreldre og tar i bruk de samme oppdragelsesmetodene overfor pasienten, som han selv ble utsatt for som barn (Miller 1981). Noen av dagens analytisk orienterte terapeuter bruker betegnelsen «terapiresistent» om slike pasienter. «Sunn motstandskraft mot indoktrinering», vil andre kalle det.

Psykoanalysens patriarkalske verdensbilde

I denne tredje og siste del av artikkelen, rettes søkelyset mot psykoanalysens patriarkalske ideologi, slik denne kommer til uttrykk på tre områder: Synet på autonomi og relasjoner, vekten på konkurranse, aggresjon og rivalisering, og sist, men ikke minst, den sex-fiksering og fallossentrisme som gjennomsyrer psykoanalysen. Denne analysen bygger i hovedsak på nyere mannspsykologi.

Psykoanalysen i lys av ny mannspsykologi

Selv om Alice Miller har gjort et banebrytende arbeid med å belyse hvordan vår kulturs sosialiseringspraksis legger grunnlaget for mange av de destruktive tendenser som finnes i dag, er det imidlertid ett aspekt hun ikke berører: Den systematiske forskjellsbehandlingen av kjønnene som starter i spedbarnsalderen og som vedvarer gjennom hele oppveksten. Uavhengig av hva som enn måtte finnes av biologiske forskjeller mellom kjønnene, fremelsker sosialiseringsprosessen systematiske kjønnsforskjeller. Kvinneforskningen har forlengst påvist hvordan dette former kvinnene, men det er først i de siste årene at mannsforskningen er kommet etter med nye innsikter om den tornefulle veien til den tradisjonelle mannsrollen og har belyst flere av de negative bivirkninger som ofte er resultatet.

Det meste av psykologisk forskning har hovedsakelig fokusert på menn, ikke i studier av mannen i en kjønnsrolle som preger hans persepsjon og erfaringer i verden, men i studier hvor mannen ble sett som representativ for menneskeheten i sin helhet (Levant 1996). Mannens erfaringsverden, hans problemer og idealer var (og er tildels fortsatt) den målestokk som også kvinner vurderes etter. Dette gjelder også Freud og psykoanalysen. I tråd med opplysningstidens idealer satte han mannens problemer synonymt med Menneskets problemer. Etter at feministiske akademikere forlengst har utfordret dette tradisjonelle synspunktet og i løpet av de siste 25 årene har omskrevet kriteriene for kvinnepsykologien, har omsider en kjønnsspesifikk tilnærming til mannen også vokst frem innen psykologien (Levant & Pollack 1995).

I den nye mannspsykologien, slik den f.eks. fremstilles av Ronald Levant (1996), benyttes begrepet «maskulinitetsideologier» for å understreke at det hverken finnes én enkelt standard for maskulinitet eller én konstant maskulinitetsideologi. Fordi maskulinitet er en sosial konstruksjon, kan mandighetsidealer være forskjellige for menn fra ulike sosiale klasser, raser, etniske grupper, seksuelle orienteringer, livsfaser og historiske perioder. På tross av mangfoldet i maskulinitetsideologier, er det likevel i vår kultur visse konstellasjoner som er så vanlige at de refereres til som tradisjonell maskulinitetsideologi. Denne består vanligvis av følgende dimensjoner: Nødvendigheten av å unngå alt som er feminint, påbud om å innskrenke ens emosjonelle liv, vektlegging av tøffhet og aggresjon, påbud om å stole på seg selv, vekt på å oppnå status foran alt annet, ikke-relasjonelle og objektifiserende holdninger til seksualitet, og frykt og hat overfor homofile (Levant 1996). Denne versjonen av tradisjonell maskulinitetsideologi var enda mer utbredt i Freuds samtid, og enhver analyse av psykoanalysen i et historisk og et kulturelt perspektiv må derfor også ta disse faktorene med i betraktning.

Menns emosjonelle sosialisering

Innenfor tradisjonell mannsideologi sosialiseres gutter til å undertrykke og avlede sin emosjonalitet. Dette har flere konsekvenser: Foruten at mange menn blir fremmede overfor sitt eget emosjonelle liv og utvikler i det minste en mild form for aleksitymi, som bokstavelig talt betyr «uten ord for emosjoner», lærer menn først og fremst å omdanne sine sårbare emosjoner til sinne som uttrykkes aggressivt og å kanalisere sine positive følelser for andre ut i seksualitet (Levant 1996). Slik sett har tradisjonelle menn faktisk bare to legitime uttrykk for sine emosjoner: Aggresjon og seksualitet. I lys av at mannen på Freuds tid ble sett som synonymt med Mennesket, er det derfor neppe tilfeldig at Freud satte nettopp aggresjon og seksualitet i sentrum som menneskets sentrale drivkrefter. I likhet med sine samtidige menn hadde han trolig aldri fått mulighet til å erfare og utvikle det rikere og mer nyanserte følelsesliv som kvinnene vanligvis sosialiseres til.

Den siste konsekvensen av menns emosjonelle sosialisering er mangelfullt utviklede evner til innlevelse i andres følelser, en evne til empati som kan defineres som å ta en annens perspektiv og kunne forstå hva de føler (Levant 1996). Denne form for egosentrisme er trolig en medvirkende faktor til den velkjente tendensen til at tradisjonelle menn bruker seg selv og sine egne erfaringer som målestokk, også for kvinner og barn, og at mannen uten videre settes synonymt med Mennesket. Dette impliserer således en normalisering av det som nå erkjennes å være mannens egne begrensninger.

William Pollack (1995) hevder at noen traumer inntreffer som en så regelmessig del av mannlig utvikling i vår kultur at de må betraktes som normative. Det er bl.a. den for tidlige separasjonen fra moren og farens utilgjengelighet.

For tidlig separasjon: Defensiv autonomi

Gutters kjønnsrollesosialisering innbefatter nødvendigheten av en tidlig og skarp separasjon fra sine mødre i separasjons-/individuasjonsfasen i tidlig barndom. I en tidlig alder premieres således guttene i form av en opplevelse av seg selv som separate individer, men til gjengjeld må de oppgi sin nære tilknytning til sine mødre. Når guttene så vokser opp, blir lengselen etter nærhet og tilknytning (som aldri helt forsvinner) assosiert med frykt for å miste opplevelsen av seg selv som separat. Når slike lengsler etter moderlig nærhet begynner å nå bevisstheten, ledsages de derfor ofte av en skremmende frykt for tap av selvopplevelse. Som en følge av dette føler mange menn seg mye tryggere alene enn å være nær noen, et fenomen Pollack (1995) kallerdefensiv autonomi. Dette kan oppleves som en frykt for å bli oppslukt, som ofte motiverer det velkjente mønsteret av menn som distanserer seg i ekteskapet. På den annen side kan også disse lengslene etter moderlig tilknytning komme til uttrykk i ekteskapet i form av ektemenns (ofte ubevisste, og i hvert fall uerkjente) avhengighet av sine koner. Resultatet av denne for tidlige separasjonen er at mannen ofte blir overopptatt av autonomi, av å opprettholde et uavhengig selv, styrt av ubevisste forsvar som sinne overfor kvinner, fordømmelse av omsorgsroller, overvurdering av uavhengighet og devaluering av behov for tilknytning (Pollack 1995). Parallellen til de tidligere nevnte ideelle utviklingsmål i vår kultur er påfallende, de samme verdinormer som ligger innbakt i psykoanalysen.

Stephen J. Bergman (1995) belyser en annen side av denne for tidlige atskillelsen, ved at gutten tas ut av en dialogisk relasjon og berøves dermed for muligheten til utvikling gjennom en relasjon. Som Per Are Løkke påpeker, låses guttens relasjonelle ferdigheter fast i en umoden struktur (Rostrup & Liste 1997). Både Freud og senere psykoanalytiske teoretikere skisserer en utvikling fra avhengighet via autonomi til identitet. Det er først når det separate selvet oppnår en viss modenhet at det er mulig å lære og fungere i relasjoner. Mannens psykologi blir således fiksert på å oppnå er separat selv som enmotsetning til et relasjonelt selv, i stedet for et ideal om en balanse mellom de to (Bergman 1995).

Igjen ser det ut til at mannens egne traumatiske sosialiseringserfaringer gjøres til den normative utviklingsprosess for alle mennesker. Psykoanalytisk behandling baseres først på å utvikle en ekstrem avhengighet og tilknytning (som ses som negativ), og målet er en løsrivelse for å oppnå autonomi, uavhengighet og utvikling av et separat selv. Det ser faktisk ut til at det er den maskuline sosialiseringsprosessen som gjenskapes i psykoanalytisk orientert behandling, med de samme innbakte paradokser som også delvis kjennetegner nåtidens sosialiseringspraksis innen vår kultur: Troen på at det er mulig å fremelske autonomi i et klima preget av krav om lydighet og underkastelse. Japaneren Takeo Doi (1990) ser Freuds ambivalente holdning til autoritet og avhengighet som et lokalt kulturelt fenomen i vestlige kulturer, hvor uttrykk som narsissisme og omnipotens benyttes for å bortforklare menneskets grunnleggende avhengighet og hjelpeløshet. Han hevder at grunnen til at psykoanalysen aldri har slått rot i Japan er psykoanalysens uavklarte forhold til autoritet og avhengighet, et tema som ikke unngås i Japan.

Farens fravær: Konkurranse og rivalisering

Guttenes sosialisering innbefatter også nødvendigheten av at de identifiserer seg med sine psykologisk – om ikke fysisk – fraværende og emosjonelt utilgjengelige fedre. Denne påkjenningen kompliseres ytterligere av det faktum at når faren er tilgjengelig, er han ofte svært krevende overfor sin sønn. En del av dette har å gjøre med farens følelse av at han må ta en aktiv rolle i å tvinge sin sønn i samsvar med kjønnsrollestereotyper (Levant 1996).

«At the heart of psychoanalytic theory lies an unacknowledged paradox: the creation of difference distorts, rather than fosters, the recognition of the other. Difference turns out to be goverened by the code of domination.» (Benjamin 1988, s. 135, uth. i originalen).

Kombinasjonen av det for tidlige bruddet fra den dialogiske relasjonen til moren og identifikasjon med en emosjonelt utilgjengelig og ofte (i hvert fall tidligere) autoritær far leder til at gutten må se seg selv som forskjellig fra moren både fysisk, emosjonelt og relasjonelt (Bergman 1995). Dette fokus på forskjell inngår ofte i definisjonen av mannlighet. Forskjell impliserer sammenligning som igjen impliserer bedre eller dårligere. Konflikten omkring forskjeller kan lede til nedvurdering av moren og relasjonen med moren. I vår kultur sosialiseres gutter til å sammenligne seg med andre, og med sammenligningen kommer konkurranse, aggresjon og vold. Vekten er på å være spesiell, annerledes. Det er i denne konteksten Freuds utvikling av teorier som ødipuskomplekset blir meningsfulle, med sitt hovedfokus på konkurranse og rivalisering ved at identifikasjonen med faren oppnås gjennom konkurranse, frykt og ved å gi avkall, og ikke gjennom et ønske om tilknytning, nærhet og kontakt (Bergman 1995). I dag hevdes det at forutsetningen for utvikling av et ødipuskompleks er en autoritær og emosjonelt fraværende far, nettopp det som vanligvis kjennetegnet familiestrukturen på Freuds tid, en problemstilling som ser ut til å være mindre aktuell i dag (Benjamin 1988).

Sexfiksering og fallossentrisme

«Only a man could have invented a theory in which sexuality has such a central role», skriver Freuds sønnedatter Sophie Freud (1997, s. 9). Selv Jan Brøgger, som tidligere har oppvist en særdeles stor respekt for Freud, refererte nylig i en kronikk til «Freuds seksuelle fiksering» og at hans fokus på det seksuelle var Freuds «fikse idé» (Brøgger 1997). Det er tre aspekter ved den maskulinitetsideologi som preget Freuds samtid som samtidig preget hans teorier: Fallos-dyrkelsen med tilhørende atferdsnormer, antakelsen om menns kjønnsdrift som ukontrollerbar og menns begrensede emosjonelle uttrykksmuligheter. Disse tre faktorene medvirker til alle de ikke-relasjonelle og objektifiserende holdninger til seksualitet som Levant (1996) nevner, og resulterer både i en sexfiksering generelt og i en seksualisering av relasjoner til kvinner spesielt.

Fallosdyrkelsen
«Menn opplever (...) at den erigerte penis er den viktigste bekreftelsen på manndom. Menn med ereksjonsproblemer, opplever ikke bare at en liten del av kroppen ikke fungerer som den skal, deres tilhørighet til mannekjønnet er truet.» (Almås & Benestad 1997).

Fallos, den erigerte penis, er et vanlig symbol på den ideelle maskuliniteten. I følge Arthur Flannigan-Saint-Aubin (1994) står fallosen for det aggressive, voldelige, gjennomtrengende og målrettede. Alt som ikke er fallisk og i tråd med tradisjonell maskulinitet blir automatisk assosiert med femininitet. Denne patriarkalske ideologien tar en fantasert versjon av mannskroppen som dens metaforiske grunnlag. Fordi denne versjonen av maskuliniteten er forskjellig fra feminiteten (som antas å stå nærmere naturen), er den noe som utvikles i motsetning til naturen. På samme måte som «fremskritt» innenfor patriarkatet, er det noe som må utrettes og oppleves som triumf over naturen, og som søker å overskride jomfruelige grenser. Konkurranse og makt er stikkordene. Maskulinitet er (som) fremgang, det patriarkalske ideal; slik at å være maskulin er å være som en fallos: Potent, gjennomborende, erobrende, tvinger seg frem i jomfruelig land, åpner veien, besetter, kan skjære gjennom, målrettet, fokusert, effektiv, sterk, oppreist/erigert [erect] (Flannigan-Saint-Aubin 1994).

At Freud som mann og som et produkt av sin kultur og sin samtid var offer for den samme fallossentrismen som uttrykk for det maskuline idealet, er derfor ikke så underlig. Fallos settes synonymt med penis, og det at gutten har en penis er i psykoanalysen det sentrale element i utviklingen av kjønnsidentiteten. Freud postulerte til og med et eget fallisk stadium i gutters utvikling. Verre er det når de samme kulturelle mytene som antas å utgjøre det formative element i gutters identitet- og personlighetsutvikling overføres til kvinner og gis like stor betydning. Den mest fallossentriske del av Freuds teorier er teorien om at jenters penismisunnelse var den del av jenters psykoseksuelle utvikling som skapte underlegenhetsfølelse.

Som de fleste andre deler av maskuliniteten, er den fallossentriske maskuliniteten også noe som til stadighet må bevises overfor omverdenen gjennom aktiv handling. Hva som regnes som normal atferd for menn overfor kvinner kan illustreres med følgende eksempel hvor en mannlig psykiater i en kvinnelig sykepleiers nærvær sa til en mannlig pasient: «Jeg ville faktisk se behandlingen som virkelig vellykket dersom du kom deg opp og jaktet på denne her sykepleiersken og forsøkte å voldta henne» (Lebowitz & Roth 1994, s. 370).

Mange menn har etterhvert beskrevet den sosialiseringsprosess som leder til oppfatningen om at det som kjennetegner en «ekte» og «psykisk sunn» mann er jakt og seksuell «nedlegging» av kvinner (f.eks. Seidler 1989, Løkke 1994, Brooks & Silverstein 1995). Dette utgjør fortsatt et sentralt element i menns kjønnsrollesosialisering. Kvinnen, derimot, tvinges inn i en rolle hvor det viktigste blir å beskytte seg mot mannen som en potensiell overgriper.

Ukontrollerbar kjønnsdrift

Mange menn anstrenger seg hardt for å unngå å se det normative elementet i denne atferden ved å stadig forsøke å overbevise seg selv om at menn som begår seksuelle overgrep er patologiske avvikere. Den vanligste forklaringen som legitimerer menns aggressive seksuelle atferd er antakelsen om at menns kjønnsdrift er ustyrlig og ukontrollerbar. Denne oppfatningen var utbredt på 1800-tallet (Rush 1980), men lever fortsatt i beste velgående (Allison & Wrightsman 1993, Løkke 1994). Mannens seksualdrift ble sett som en av naturens ville krefter som det var umulig å kontrollere. Det ble til og med ansett for å være skadelig å undertrykke denne driften, som også var assosiert med kreativitet og tegn på «ekte manndom». Fortsatt benyttes utsagn som «Jeg kunne ikke styre meg» som argument i norske rettsaler som forsvar på anklager om voldtekt. Slike holdninger var imidlertid langt mer uttalte og eksplisitte i det forrige århundret, og det er i dette klimaet Freuds teorier med hovedvekt på seksualitet ble til.

Engelstad m.fl. (1996) påpeker at seksualitet i likhet med sult og tørst har en fysiologisk basis, men at en rekke undersøkelser viser at alle behov er modifiserbare. Et tragisk eksempel er når store folkegrupper heller sulter enn å spise tilgjengelig mat, bare fordi kulturelle (ofte religiøse) tradisjoner foreskriver bestemte matvaner. Dette gjør det tydelig at sosial læring og kulturelle mønstre kan overstyre et fysiologisk behovsnivå. En annen faktor er at menneskelig seksualitet er delvis uavhengig av artsmessig reproduksjon, og dermed får en egenverdi. Seksualiteten kan aktualiseres til enhver tid og nesten i enhver sosial situasjon. Seksualitetens innhold blir dermed i stor grad sosialt bestemt og regulert, og det biologiske grunnlaget blir mindre viktig. Innen alle kulturer og alle sosiale lag eksisterer det mengdevis av normer knyttet til menneskelig seksualitet (Engelstad m.fl. 1996).

Når menn sosialiseres til oppfatningen om at de ikke kan kontrollere sin egen seksualitet, en oppfatning som er nødvendig for å legitimere den normerte maskuline atferd om seksuell erobring, blir det kvinnene som må bære ansvaret for å kontrollere mannens seksualitet. Også dette kommer til uttrykk i norske rettssaler og i debatter i pressen, hvor det stadig hevdes at kvinnen «burde ha visst» at hun ikke burde blitt med mannen, ikke burde haiket, ikke burde ha kledd seg som hun gjorde osv. Og hva er så dette som kvinnene burde vite? Jo, at enhver mann er en potensiell overgriper og hun bør derfor regulere sin atferd tilsvarende for å ikke aktivere mannens ukontrollerbare drifter gjennom å «friste» ham. Også Freud og psykoanalysen så dette elementet av den maskuline identiteten som naturlig og uunngåelig, fallisk aggressivitet ble sett som et ønsket utfall for menn i terapi (Connell 1994). I nyere tid er det først og fremst Lacan som har videreført Freuds fallossentriske verdensbilde.

Seksualisering

Som nevnt medfører menns emosjonelle sosialisering at tradisjonelle menn generelt sett har begrensede emosjonelle uttrykksmuligheter til rådighet, ofte bare aggresjon og seksualitet. Menns sexfiksering og seksualisering av relasjoner har flere funksjoner utover det Ronald Levant (1996) påpeker: Et uttrykk for positive følelser for andre. Per Are Løkke uttrykker det slik: «At alt står og faller på seksualiteten gjør at denne strukturen ofte blir en overlevelsesmekanisme for menn. Vi kan se at sår og smerter i menn ofte omgjøres til seksualitet. Så i stedet for at ubehaget blir til språk og symboler som kan kommuniseres til andre, omdannes ubehaget til en form for seksualitet. Vi ser da at mye av mannens seksualitet ofte står for noe annet, samtidig som det blir et sted for uttømming av smerte.» (Rostrup & Liste 1997, s. 24) og som Brooks & Silverstein (1995) påpeker, skjer denne uttømmingen oftest i kvinner og barn. I tillegg kommer det for tidlige bruddet med moren som medfører at gutter berøves muligheten for utvikling gjennom relasjoner. Vektleggingen av konkurranse og rivalisering ved å se seg selv som annerledes legger grunnlaget for dominans, som er forutsetningen for å se seg selv som subjekt og andre som objekt (Benjamin 1988). Dette legger igjen grunnlaget for et hierarki, for berettigelse og besittelse av kvinner.

«Men are taught to fight for power over, and possession of, women, and then, despite that context, to relate to them. (...) What is missing from many theories of male development is a power analysis: men denying they have power over women, and men’s reaction to the widespread sexual abuse of girls and women and young boys. A primary violation in women’s lives is the early realization that men are strong and can hurt, physically and sexually. Little girls pick up the violence in a lack of connection – as subtle as a look in a man’s eyes, a sexual objectivation. Boys learn not only to enjoy their physical power, but to fear it.» (Bergman 1995, s. 71 og 79. Uthevelse i originalen).

Det ser derfor ut til at menns seksualiseringstendenser har tre funksjoner: Et uttrykk for positive følelser for en av motsatt kjønn, slik f.eks. Per Are Løkke påpeker at vennskap med en kvinne er vanskelig fordi seksualiteten kommer i veien (Rostrup & Liste 1997). Den andre funksjonen er seksualiteten som et middel til å kvitte seg med psykisk ubehag, som da ofte kan ledsages av aggresjon og vold. Den tredje funksjonen er å bevise sin maskulinitet gjennom seksuell erobring av kvinner, en konkurranse som tar form av et spill hvor kvinnene forventes å yte (symbolsk) motstand. «Det er lov å prøve seg» var den kommentaren en likestillingsorientert mann nylig kom med da jeg nevnte noen av disse problemstillingene. Den grunnleggende forutsetningen for denne siste funksjonen av seksualiseringen er at kvinnen gjøres til et objekt som skal bekrefte mannen som subjekt.

Normalisert seksualisering

For at menn skal kunne legitimere sin seksuelle atferd må den normaliseres. Dette skjer ved at de bruker sine egne seksualiseringstendenser som en mal for hva som er normalt. Antakelsen om den ustyrlige kjønnsdriften overføres også til kvinner og barn. Kvinner som ikke seksualiserer og opplever lyst i samme grad som menn, mener man at det må være noe i veien med. Slike kvinner antas å ha mye skam- og/eller skyldfølelse, være puritanske eller frigide.

Her ligger trolig den viktigste forklaringen til menns rasjonalisering om at «kvinner mener ja, selv om de sier nei», en grunnholdning som også gjennomsyrer hele psykoanalysen og som legitimerer utsagn om at «hun ville det selv». Psykoanalytisk teori postulerer at grunnen til at en kvinne er redd for å bli voldtatt er at hun egentlig ønsker det og angsten skyldes skyldfølelse for det. En psykoanalytisk begrunnelse for hvorfor en brutalt voldtatt kvinne får psykiske problemer etterpå, blir dermed at hun ikke er i stand til å vedkjenne seg sin seksualdrift ved at hun følte lyst mens det skjedde (Miller 1981). Freud er faktisk sitert som forsvar for voldtektsforbrytere i rettssaker for å sannsynliggjøre at offeret egentlig ville det og likte det (Allison & Wrightsman 1993). Slike resonnement benyttes også om barn (Rush 1980, Wesenberg 1994, Phelan 1995). Den moderne varianten hørte jeg nylig uttalt av en herværende psykoanalytisk orientert mannlig psykiater: «De fleste kvinner er ikke i stand til å vedkjenne seg sin egen seksualitet. Derfor legger de opp til å bli forført, for da kan de si at ‘jeg ville ikke’».

Som allerede Ferenczi (1932) påpekte i sin berømte artikkel «Confusion of tongues between adults and the child», mangler mange voksne evnen til å identifisere seg med barnet og tillegger dem i stedet i stedet sine egne lyster. Det er hovedsakelig menn som begår seksuelle overgrep, og som påpekt ovenfor, leder sosialiseringen til den mannlige kjønnsrollen til at mange menn mangler evnen til empati, til å forstå og leve seg inn i hva andre føler. At menn i betydelig større grad enn kvinner er vist å ha en generell tendens til å oppfatte ordinær vennlighet fra en kvinne som forførende eller inviterende (Saal m.fl. 1989), kan ses som ett utslag av mange menns projeksjon av egne lyster.

Seksuell definisjonsmakt

«I mellommenneskelige relasjoner hvor den ene er avhengig av den andres bekreftelse for å få et forhold til seg selv, kan den sterke part være i posisjon til å definere den svake parts opplevelse og behov.» (Axelsen 1997, s. 56). Denne definisjonsmakten er størst i asymmetriske relasjoner som relasjonen foreldre-barn, men kan også være sterkt til stede i relasjonen terapeut-pasient. Dette gjelder særlig i psykoanalytisk orienterte terapier som i så stor grad bygger på avhengighet og autoritet. Eksempler på psykisk maktmisbruk som er vanlig blant seksuelle overgripere er utsagn som: «Du har lyst, selv om du ikke er klar over det», «Du liker det egentlig» eller «Det er dette du har villet hele tiden» (Axelsen 1997). Dette er også det grunnleggende budskap innbakt i psykoanalysen. Når Axelsen påpeker at denne typen definisjoner av den svake parts følelser og behov er en sterkt medvirkende faktor til psykiske problemer, kan man sannelig undres over hva slike definisjoner fra en mannlig terapeut gjør med kvinnelige klienter i en psykoanalytisk orientert terapi.

Situasjonen kompliseres ytterligere ved den tradisjonelle mannens stadige behov for bekreftelse på sin maskulinitet ved å bevise sin evne til seksuell erobring gjennom «nedlegging» og «jakt» på kvinner. Så lenge jakten rettes mot kvinnen, blir det kvinnens oppgave å bekrefte mannens mandighet ved å akseptere og beundre hans virilitet. For en mann er det derfor en positiv opplevelse å få sin maskulinitet som et seksuelt aktivt vesen bekreftet gjennom sin seksuelle potens. Å bli tildelt seksuell oppmerksomhet styrker hans mandighet. Mange menn bruker så sin egen reaksjon som målestokk og antar at kvinnen reagerer likedan. Hun forventes å føle seg beæret over å være begjært av ham. Det den tradisjonelle mannen oftest glemmer, er at forutsetningen for tilnærmingen ofte er en objektivisering av kvinnen, hun transformeres til et objekt hvis funksjon er å bekrefte hans subjektivitet, hun «reduseres til sin seksuelle funksjon» (Løkke 1994, s. 50). De fleste menn har problemer med å forstå at en objektivisering innebærer en reduksjon, idet kvinnen opphører å være subjekt, og at mange kvinner av den grunn opplever uønskede seksuelle tilnærmelser som ubehagelige og krenkende. Kvinner vet at det er deres oppgave å bekrefte mannens seksuelle identitet. Når en kvinne avviser en manns seksuelle tilnærmelser kan han oppleve sin mandighet truet.

Den mye omtalte historien om Freuds pasient Dora (f.eks. Masson 1989, Seidler 1994) blir tydeligere i dette perspektivet. Dora ble som 14-åring utsatt for seksuelle tilnærmelser fra herr K., ektemannen til farens elskerinne. At hun reagerte sterkt negativt på dette tolket Freud som motstand mot å innrømme at hun egentlig likte det. Som så mange andre menn var Freud ute av stand til å forstå at det å bli redusert til et seksualobjekt for en kvinne kan oppleves som en grov krenkelse av både personlig verdi og integritet (Masson 1989). Dora ble sittende fast i en nærmest umulig situasjon: Hvis hun sa at hun hadde positive følelser overfor herr K., ble Freuds hypoteser bekreftet, hvis hun sa at hun ikke hadde det, var det også en bekreftelse. Det fantes ikke rom for Doras egen opplevelse og vurdering av situasjonen.

Det er fortsatt vanlig at mannlige terapeuter tolker kvinners negative reaksjoner på menns seksuelle tilnærmelser som tegn på et anstrengt eller skamfullt forhold til egen seksualitet. Mange menns tendens til seksualisering av tilfeldige møter mellom mann og kvinne må derfor normaliseres. «Det er helt naturlig å ha seksuelle følelser i en manns nærvær», gjentok nylig en mannlig terapeut flere ganger til sin kvinnelige klient etter at hun hadde reagert negativt på seksuelle tilnærminger fra en nesten ukjent mann. I likhet med Dora avbrøt hun terapien da hun innså at hun hverken ble trodd eller forstått. Kvinner er sosialisert til å ha et langt mer nyansert følelsesregister i ulike typer relasjoner i forhold til begge kjønn og de behøver derfor ikke å omdanne sine positive eller vennskapelig følelser overfor en mann til seksualitet for å gi uttrykk for dem.

Seksualisering i terapi
« ... therapist reactions (...) may also be affected by their gender, especially in response to female clients. (...) Males in our culture, for example, are socialized in adolescence by peers and role models to view most emotionally intimate relationships as sexual ones, resulting in a tendency to respond to certain essentially nonsexual interactions as if they were sexual in nature. Given this proclivity, male therapists must somehow unlearn this false equation early in their clinical careers (...) if they wish to relate in nonpredatory ways toward women. Not all male therapists have done this, however, and some are prone to sexualizing female clients during psychotherapy.» (John Briere 1989, s. 75-76).

Mannlige terapeuter vil ofte identifisere seg med mannen og ta dennes perspektiv (Herman 1981), og da vil han også ha problemer med å forstå det kvinnen forsøker å formidle. En mannlig psykolog kommenterte nylig dette med: «Det der er en klisjé jeg har hørt mange ganger og som det ikke er noe i».

«Freud seems less tuned into issues of relationships as he tends to focus his attention on the individual emotional life, seeing relationships as projections. It is as if others exist as ‘objects’ for our libidinal desires. When Freud thinks of sexuality he thinks in terms of desire, not in terms of the quality of our relationships with others.» (Seidler 1994, s. 181).

For mange menn er fri sex eller sex uten skam knyttet til kvantitet i form av mengde sex og antall partnere, ikke til kvalitet i form av et godt forhold til egen kropp og til følelser i en nær relasjon, slik god seksualitet oppleves av mange kvinner. Seksuell frihet defineres ofte som frihet fra følelser, frihet fra nærhet, frihet fra forpliktende relasjoner, nettopp de tema som tradisjonelle menn – som en følge av sin traumatiske sosialiseringsprosess – har størst problemer med. Det er «en drift etter å stabilisere det egne falliske monument. Ikke et møte med en annen, men et møte med seg selv» (Løkke 1994, s. 51-52). Den tradisjonelle mannens seksualitet er atskilt fra følelseslivet og til dels også fra resten av kroppen, den er først og fremst lokalisert i fallos.

I hvilken grad menn seksualiserer er nok sterkt varierende fra individ til individ. Det er likevel en ikke helt urimelig antakelse at enkelte mannlige terapeuter med stor grad av seksuell fiksering vil være særlig tiltrukket av klassisk psykoanalyse med sin overfokusering på seksualiteten, tendenser som vil forsterkes gjennom en klassisk/ortodoks egenterapi. Terapirommet vil for disse være et fristed til å seksualisere både terapirelasjonen og klientens atferd, siden psykoanalysen legitimerer all seksualisering som «helt naturlig». Ett ferskt eksempel er kvinnen, som hverken i ord eller atferd hadde brakt temaet seksualitet på bane, og som i en av de aller første terapitimene ble konfrontert med terapeutens «Du har lyst på meg!», et utsagn som ble gjentatt mange ganger i timene som fulgte. At hun benektet dette ble av terapeuten oppfattet som en bekreftelse.

Illusjonen om den seksuelle frigjøring

Freud får ofte æren for å ha frigjort seksualiteten fra den viktorianske moralens lammende grep. Han beskrives imidlertid som en puritaner som i likhet med tendensene i sin samtid så sine seksuelle og følelsesmessige impulser som noe som måtte undertrykkes for å kunne leve et sivilisert liv (Fromm 1959). Seksualiteten ble sett som enten noe syndig eller som uttrykk for noe dyrisk og primitivt som man burde heve seg over og kontrollere. Det var derfor først og fremst hans etterkommere som medvirket til den såkalte frigjøringen. Men hva bestod så denne seksuelle frigjøringen av?

I første omgang gikk den hovedsakelig ut på at menn fikk frihet til å seksualisere uten skam- og skyldfølelse, uten å bli moralsk fordømt. De fikk nå «vitenskapelige» argumenter for å kunne «prøve seg», jakte, og til og med forgripe seg på andre, fordi både kvinner og barn egentlig både likte, ønsket og ville det. Den ustyrlige seksualdriften var noe helt naturlig både for menn, kvinner og barn. Om kvinner og barn opplevde det negativt, var det puritanisme og skamfølelse som lå til grunn. På denne måten opphørte seksuelle overgrep praktisk talt å eksistere.

Den neste runden var den berømte seksuelle frigjøringen på 1960- og 70-tallet, som i praksis gikk ut på å ha mest mulig sex med flest mulige partnere. Og da uforpliktende sex, sex uten følelser, uten nærhet, uten potensialet for et møte mellom to individer i en gjensidig, emosjonell relasjon. Det var en seksuell frigjøring på mannens premisser, det var den tradisjonelle mannens definisjon av seksualitet som nok en gang ble målestokk for hva som var normalt, og som ble normalisert og opphøyd til det ideal som også kvinner og barn ble forventet å adoptere. Kvinner som protesterer på mannens enerett til å definere hva og hvordan sex bør være, blir fortsatt ofte stemplet som puritanske eller frigide. For mange menn finnes det ingen mellomting, det er ikke rom for balanse eller for likevekt mellom polariteter.

Den påståtte seksuelle frigjøringen som psykoanalysen skal ha medvirket til, ble dermed i praksis en opprettholdelse av urgamle patriarkalske idealer som legitimerte undertrykking av både kvinner og barn gjennom mannens definisjonsmakt, retten til å bruke sin egen begrensede versjon av hva som var «normal seksualitet» som definisjon. Ettersom det var menns egne seksualiseringstendenser som ble normalisert, ble det derfor en normalisering av den tradisjonelle mannens egne begrensninger i forhold til emosjonelt uttrykk og hans problemer med å fungere i relasjoner.

Det 20. århundrets bløff?

Freud ble på sin 50-årsdag hyllet som den moderne Ødipus, geniet som løste sfinksens gåte (Donovan 1991). Men Freud utelot den viktige delen av myten som forteller hva Ødipus gjorde da han fikk vite sannheten om sitt opphav, at foreldrene hadde forsøkt å drepe ham: Han stakk øynene sine ut, han blindet seg, ville ikke se, ville ikke vite. Også Freud lot seg blinde da sannheten begynte å demre for ham og bidro i stedet til å opprettholde våre kollektive illusjoner om at de autoriteter vi helst ser som ufeilbarlige faktisk ofte kan både svike og misbruke sin makt. Han opprettholdt ikke bare det kulturelle påbudet om at «du skal hedre din far og din mor» som i århundrer har legitimert maktovergrep og krenkelser, men også den patriarkalske dominans gjennom opprettholdelse av mannens definisjonsmakt, hans rett til å bruke seg selv som målestokk for det «normale» eller «ideelle» menneske.

I stedet konstruerte han en teori som hadde i seg alle benektelsens og illusjonens elementer: Den ytre virkeligheten eksisterte ikke, psykiske problemer oppstod som følge av barnets egne ubevisste drifter og forbudte ønsker. Slik fikk barnet ansvaret og skylden, man klandret offeret og de ansvarlige gikk fri. Gjennom projeksjon av den maskuline seksualiteten over på kvinner og barn, ble i tillegg den maskuline/patriarkalske dominansen opprettholdt.

Som nevnt, ble metodene for å disiplinere barna til den ønskede underdanighet, lydighet og respekt stadig mer subtile og raffinerte utover på 1800-tallet. Psykoanalytisk behandlingsteknikk kan ses som en ytterligere raffinering og perfeksjonering av de oppdragelsesmetodene som allerede var i bruk, og hvor en ny teori ble legitimeringsgrunnlaget. Om enn uintendert, var virkningen den samme: De eksisterende maktstrukturer ble bevart gjennom opprettholdelsen av det kulturelle tabu om å aldri stille spørsmål ved autoriteters handlinger. Med psykoanalysen ble derfor lite egentlig forandret, alt ble ved det gamle og tryggheten i det kjente kunne opprettholdes. Dette er trolig den viktigste årsaken til psykoanalysens popularitet og utbredelse.

Freuds teorier var derfor alt annet enn revolusjonære, tvert i mot, så lenge resultatet var at urgamle maktstrukturer ble opprettholdt, kan de bedre karakteriseres som dypt reaksjonære. Det er i dette perspektivet psykoanalysen kan ses som det 20. århundrets bløff. Men å skape en teori som av så mange ble oppfattet som revolusjonær, når den langt på vei var det motsatte, det er en genistrek det står respekt av! Det skal heller ikke underslås at psykoanalysen også har gitt inspirasjon og næring til mye fruktbar teoretisering og forskning, ikke minst blant de som var uenige med Freud og hans etterfølgere. Heller ikke denne artikkelen kunne blitt til uten Freud og mange kvinners erfaringer med hans disipler.

Referanser
Allison, J.A. & Wrightsman, L.S. (1993). Rape. The misunderstood crime. Newbury Park: Sage Publications.
Almås, E. & Benestad, E. (1997) Væren i systemer. Fokus på familien, 25, 207-220.
Axelsen, E.D. (1997) Symptomet som ressurs. Psykiske problemer og psykoterapi. Oslo: Pax.
Benjamin, J. (1988). Bonds of love. Psychoanalysis, feminism, and the problem of domination. New York: Pantheon Books.
Benum, K. & Clasen, A-K. (1994). Mellom taushet og fare. Om kulturelle fortolkninger av psykiske problemer og forsøk på å skape ny mening.Psyke og Logos, 15, 171-190.
Bergman, S.J. (1995) Men’s psychological development: A relational perspective. I: R.F. Levant & W.M. Pollack (red.) A new psychology of men. New York: Basic Books.
Bloom, S.L. (1995). When good people do bad things: Meditations on the «backlash». Journal of Psychohistory, 22, 273-304.
Briere, J. (1989). Therapy for adults molested as children: Beyond survival. New York: Springer.
Brooks, G.R. & Silverstein, L.B. (1995) Understanding the dark side of masculinity: An interactive systems model. I: R.F. Levant & W.M. Pollack (red.) A new psychology of men. New York: Basic Books.
Brøgger, Jan (1995) Når barn utvikler sykelig hat mot foreldre. Kronikk i Aftenposten 21.01.95.
Brøgger, Jan (1997) Sigmund Freud – en gud som sviktet? Kronikk i Aftenposten 8.11.97.
Connell, R.W. (1994) Psychoanalysis on masculinity. I: H. Brod & M. Kaufman (red.) Theorizing masculinities. Thousand Oaks: Sage Publications.
DeMause, L. (1974) The evolution of childhood. I: L. DeMause (red.) The history of childhood. New York: Harper & Row.
Doi, T. (1990) The cultural assumptions of psychoanalysis. I: J.W. Stigler, R.A. Shweder & G. Herdt (red.) Cultural psychology: Essays on comparative human development. Cambridge: Cambridge University Press.
Donovan, D.M. (1991) Darkness invisible. Journal of Psychohistory, 19, 165-184.
Engelstad, F.; Grenness, C.E.; Kalleberg, R. & Malnes, R. (1996). Samfunn og vitenskap. Samfunnsfagenes fremvekst, oppgaver og arbeidsmåter. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Eriksen, T.B. (1991) Freuds retorikk. En kritikk av naturalismens kulturlære. Oslo: Universitetsforlaget.
Ferenczi, Sándor (1932) Confusion of tongues between adults and the child. I: Masson, J.M. (1984) The assault on truth: Freud and child sexual abuse. (Eng. utgave 1992) London: Fontana.
Flannigan-Saint-Aubin, A. (1994) The male body and literary metaphors for masculinity. I: H. Brod & M. Kaufman (red.) Theorizing masculinities. Thousand Oaks: Sage Publications.
Freud, Sophie (1997) The baby and the bathwater. Impuls – Tidsskrift for psykologi, 51(4), 3-11.
Fromm, E. (1959) Sigmund Freuds budskap. Norsk utgave 1992. Oslo: Cappelen.
Gullestad, S.E. (1996) Psykoanalysen – en hermeneutisk disiplin? Impuls – Tidsskrift for psykologi, 50(2), 60-68.
Hartmann, E. (1997) Selvpsykologi. Konsekvenser for dynamisk psykoterapi. Impuls – Tidsskrift for psykologi, 51(4), 12-21.
Herman, J.L. (1981). Father-daughter incest. Cambridge, Ma.: Harvard University Press.
Herman, J.L. (1992). Trauma and recovery. New York: Basic Books.
Haavind, H. (1992). Psykoterapi som forskningsmetode. Nytt om kvinneforskning, 4-5/92, 4-16.
Lamb, S. (1991). Acts without agents: An analysis of linguistic avoidance in journal articles on men who batter women. American Journal of Orthopsychiatry, 61, 250-257.
Larsen, K. (1993) The Oedipus Papers (Bokanmeldelse). Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 30, 679-685.
Lebowitz, L. & Roth, S. (1994). «I felt like a slut»: The cultural context and women’s response to being raped. Journal of Traumatic Stress, 7, 363-390.
Leira H. (1992). Fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Om arbeid med barn som har erfart vold i familien. Nytt om kvinneforskning, 4-5, 59-67.
Levant, R.F. & Pollack, W.M. (red.) (1995) A new psychology of men. New York: Basic Books.
Levant, R.F. (1996). The new psychology of men. Professional Psychology: Research and Practice, 27, 259-265. (Norsk oversettelse 1997: «Den nye mannspsykologien» Impuls – Tidsskrift for psykologi, 51(3), 8-16.)
Lundgren, E. (1988). Innlegg ex auditorio ved Bo Bergmanns disputas over «Battered wives. Why are they beaten and why do they stay?»Tidsskriftet Materialisten, 16(1/2), 101-117.
Løkke, P.A. (1994). Horens plass i mannens psyke. Nytt om kvinneforskning, 2/94, 50-62.
Masson, J.M. (1989) Against therapy: Emotional tyranny and the myth of psychological healing. London: HarperCollins.
Masson, J.M. (1990) Final analysis: The making and unmaking of a psychoanalyst. London: Fontana.
Miller, A. (1980). I begynnelsen var oppdragelsen. Norsk utgave 1986. Oslo: Gyldendal.
Miller, A. (1981). Du skal ikke merke. Norsk utgave 1988. Oslo: Gyldendal.
Miller, A. (1988). Den forbudte viten. Norsk utgave 1992. Oslo: Gyldendal.
Phelan, P. (1995). Incest and its meaning: The perspectives of fathers and daughters. Child Abuse and Neglect, 19, 7-24.
Pollack, W.S. (1995) No man is an island: Toward a new psychoanalytic psychology of men. I: R.F. Levant & W.M. Pollack (red.) A new psychology of men. New York: Basic Books.
Rostrup, R. & Liste, K.H. (1997) Menn i endring: Hindringer og muligheter. Intervju med Per Are Løkke. Impuls – Tidsskrift for psykologi, 51(3), 21-25.
Rush, F. (1980). The best-kept secret: Sexual abuse of children. New York: McGraw-Hill.
Saal, F.E.; Johnson, C.B. & Weber, N. (1989). Friendly or sexy? It may depend on whom you ask. Psychology of Women Quarterly, 13, 263-276.
Seidler, V.J. (1989) Rediscovering masculinity: Reason, language and sexuality. London: Routledge.
Seidler, V.J. (1994) Unreasonable men. Masculinity and power. London: Routledge.
Toren, C. (1993). Making history: The significance of childhood cognition for a comparative anthropology of mind. Man, 28, 461-478.
Webster, R. (1995) Why Freud was wrong. Sin, science and psychoanalysis. London: HarperCollins.
Weisz, J.R.; Rothbaum, F.M. & Blackburn, T.C. (1984). Standing out and standing in: The psychology of control in America and Japan. American Psychologist, 39, 955-969.
Wesenberg, J. (1994). Utuktig adferd og handling etter straffelovens § 212 i kvinnerettslig perspektiv. Kvinnerettslige studier nr. 36. Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 10/1994.
Westen, D. (1989) Are «primitive» object relations really preoedipal? American Journal of Orthopsychiatry, 59, 331-345.
Westen, D. (1990) Psychoanalytic Approaches to Personality. I: L.A. Pervin (red.) Handbook of personality: Theory and research. New York: Guildford Press.
Wieman, J.M. & Giles, H. (1996). Communication in interpersonal and social relationships. I: Hewstone, M.; Stroebe, W. & Stephenson, G. (red.). Introduction to social psychology. A European perspective. (2.ed). Oxford: Blackwell Publishers Ltd.