Impuls – Tidsskrift for psykologi
Nr.
1-1997, 51. årgang (s. 40-54)
Som resten av vår kultur, preges også psykologien av en
rekke dikotomier, motsetninger som reiser spørsmål om enten-eller.
F.eks: Er atferd et resultat av arv eller miljø, av person eller
situasjon? Er mennesket uforanderlig eller foranderlig? På tross av at
det ikke er noen generell enighet om hva som er riktige svar på disse
spørsmålene, bygger begrepet personlighetsforstyrrelse (PF)
på implisitte antakelser hvor en rekke slike enten-eller
spørsmål er besvart, antakelser som sjelden uttrykkes eksplisitt
og problematiseres. Når disse defineres og vurderes kritisk, blir det
åpenbart at det empiriske grunnlaget for disse antakelsene ikke er til
stede. Dette skaper et alvorlig validitetsproblem for PF-forskningen. Det
skaper også problem for klientene ved at merkelapper som impliserer en
defekt personlighet kan redusere en selvfølelse som ofte fra før
av er lav, i tillegg til at det lett kan lede til selvoppfyllende
profetier.
Med utgangspunkt i de fire dikotomiene person-situasjon,
konsistens-inkonsistens, natur-kultur og uforanderlig-foranderlig, vil jeg i
denne artikkelen se nærmere på det empiriske grunnlaget for de
antakelsene begrepet PF forutsetter i lys av sosialpsykologisk og
tverrkulturell forskning. Jeg vil også belyse noe av den historiske
bakgrunn for vår vestlige kulturs personkonsept, hvor naturvitenskapelig
tenkning er en medvirkende faktor til idéen om «det kontekstfrie
menneske». Vårt personlighetsbegrep gjenspeiler et kulturelt ideal
som har både ideologiske og religiøse røtter.
Ved
å se nærmere på den historiske opprinnelsen til noen av
dikotomiene, blir det tydeligere hvorfor de gamle enten-eller
spørsmålene fortsatt har stor innflytelse. Det ser ut til at vi i
vår kultur ennå ikke har utviklet tilstrekkelige tradisjoner for
å tenke både-og, til å fokusere på balanse eller
på en interaksjon mellom motsetninger. Med postpositivistisk
vitenskapsteori og et sterkere fokus på postformal tenkning hvor
både mennesket og dets teorier ses i lys av sin kontekst, er det mulig
å skape synteser av gamle motsetninger.
Begrepet personlighetsforstyrrelse (PF) er en forholdsvis ny oppfinnelse som første gang ble introdusert som psykiatrisk diagnose i det amerikanske diagnosesystemet DSM (1) i 1980. På tross av sin korte eksistens som sykdomsdiagnose er PF-diagnoser etter hvert blitt svært populære og har fått en stor utbredelse, ikke bare blant hjelpsøkende individer, men også i normalbefolkningen, blant mennesker som fungerer i samfunnet og som aldri har hatt behov for hjelp. I DSM-III (American Psychiatric Association 1980) ble PF definert slik: «Personlighetstrekk er vedvarende mønstre av oppfatning, forhold til og tenkning om omgivelsene og en selv, og vises over et bredt område av viktige sosiale og personlige kontekster. Det er bare når personlighetstrekk er ufleksible og mistilpassede, og forårsaker enten betydelig sosial eller arbeidsmessig svikt eller subjektiv plage [distress] at de utgjør personlighetsforstyrrelse. Manifestasjoner av PF er vanligvis til stede i ungdommen eller tidligere og fortsetter gjennom det meste av voksenlivet, selv om de ofte blir mindre åpenbare blant middelaldrende og eldre.» (s. 305, DSMs uth.) (2). I DSM-III-R (American Psychiatric Association 1987) er den samme definisjonen beholdt, men nå med et tillegg: «De diagnostiske kriteriene for PF refererer til atferd eller trekk som er karakteristiske for personens nylige- (siste år) og langtidsfungering siden tidlig voksenalder. Konstellasjonen av atferd eller trekk forårsaker enten betydelig svikt i sosial eller yrkesmessig fungering eller subjektiv plage.» (s. 335) Det viktige å merke seg her, er at varigheten nå er redusert, slik at atferd kun det siste året kan tas som tegn på PF.
Den eksisterende forskning om PF baseres på måleredskap som er utviklet på grunnlag av disse definisjonene. DSM-IV (American Psychiatric Association 1994) er ennå for ny til at det er publisert noen forskningsresultat basert på den noe snevrere definisjon som der ble tatt i bruk. (Endringene i DSM-IV skal jeg komme tilbake til.)
For benytte begrepet personlighetsforstyrrelse som en konkret og målbar størrelse, slik det benyttes i DSMs ovenstående definisjoner, forutsettes imidlertid flere grunnleggende antakelser:
Disse antakelsene kan ses som de premisser som begrepet PF bygger på. Disse premissene reiser en rekke spørsmål: Hva er personlighet? Hva er personlighetstrekk og hva er forbindelsen mellom trekk og atferd? Er personlighet/trekk arvelig eller medfødt og også uforanderlig over tid? I hvilken grad er atferd uavhengig av kontekst og omgivelser, og konsistent på tvers av situasjon? Det finnes mange svar på disse spørsmålene, men det er ingen generell enighet om hvilke svar som er riktige. Alle spørsmålene må likevel besvares for å kunne følge det resonnement som muliggjør begrepet personlighetsforstyrrelse: Når atferd har sin årsak i individet uavhengig av situasjon/kontekst/omstendigheter, følger det logisk at da må også avvikende atferd ha sin årsak i individet. Videre at når trekk er årsak til atferd, må også avvikende atferd skyldes avvikende trekk. Når personlighet er sammensatt av trekk som er forholdsvis uforanderlige, vil også den avvikende personligheten være forholdsvis uforanderlig.
Da PF-diagnosen kom inn i DSM-III i 1980 var det etter sterkt press fra de psykoanalytisk orienterte psykiaterne som var svært misfornøyde med den rent deskriptive tilnærming til diagnostisering som da for første gang ble tatt i bruk i DSM (Spitzer & Williams 1994). I tidligere versjoner fantes beskrivelser av de ulike personlighetstyper som var vanlige innen psykoanalytiske teorier (karakternevroser og psykopati), og som delvis ble betraktet som patologiske. Diagnosene for den enkelte PF baseres på kriterier bestående av observerbare symptomer som antas å gjenspeile den underliggende PF.
Resultatene av psykiatrisk og psykologisk forskning om PF er både motstridende og forvirrende. PF-diagnoser har fått en veldig utbredelse, selv om det fortsatt ikke er noen generell enighet om hvordan PF best skal måles. Blant psykiatriske pasienter med en diagnose som f.eks. depresjon, får mellom 9 og 100% diagnostisert en eller flere PF i tillegg (Zimmerman 1994), i Norge opptil 95% for enkelte diagnosegrupper (Alnæs & Torgersen 1990). Bakgrunnen for denne høyst varierte forekomst av PF er den svært lave reliabiliteten mellom ulike typer måleinstrument hvor f.eks. Perry (1992) i en gjennomgang av flere studier fant en median korrelasjon på 0,25. Også inter-raterreliabiliteten med samme måleinstrument er varierende, fra 0,41 til 0,93 for at en PF påvises, og fra 0,32 til 1,0 for de enkelte PF-diagnoser (Zimmerman 1994). Et hovedkriterium for PF er imidlertid varighet over tid, men test-retestreliabiliteten varierer fra -0,25 til 0,75 (Zimmerman 1994), noe enkelte tolker som at det i større grad er tilstand som måles enn varige personlighetstrekk. At longitudinelle studier generelt sett viser en nedgang i forekomst av PF over tid, uavhengig av om individene har vært i behandling eller ikke, kompliserer bildet ytterligere (f.eks. Perry 1993, Bernstein m.fl. 1993).
Det er også liten enighet om differensiering mellom ulike PF. Siden mange av kriteriene for en stor del overlapper blir komorbiditeten svært høy, slik at det er vanlig at flere PF diagnostiseres i samme individ (f.eks. Oldham m.fl. 1992). Som det framgår av ovenstående, er det hovedsaklig reliabilitet man er opptatt av og ikke validitet, noe som kritiseres siden reliabilitet blir et meningsløst mål når validiteten ikke er etablert. Parnas (1994) hevder at situasjonen med den stadig økende mengde studier av komorbiditet, kun basert på reliabiliteten av de enkelte diagnostiske kriterier, «korresponderer med en forventning om vitenskapelig framgang i infeksjonssykdommer fra faktoranalyse av hoste og snue» (s. 27). Det er heller ingen enighet om hvem som er best egnet til å bedømme et individs personlighet, individet selv (spørreskjema) eller eksperten (intervju). I følge Atkinson m.fl. (1993) er korrelasjonen mellom et individs egen personlighetsvurdering og den utført av psykologiske eksperter på 0,25.
Selv om metodeproblemene innen psykiatrisk og psykologisk PF-forskning diskuteres, er man i liten grad opptatt av validitet. De premissene som begrepet PF bygger på tas dermed for gitt. Kritikken mot begrepet PF er imidlertid tildels sterk, kommer fra mange ulike hold og innbefatter mange ulike tema. Det meste av kritikken berører kulturelle aspekter. Det stilles bl.a. spørsmål ved hvorvidt det er grunnlag for å kalle PF sykdom (Fabrega 1994a) og det hevdes at PF gjenspeiler sosiale stereotyper (Landrine 1989) og kjønnsstereotyper (Kaplan 1983, Ford & Widiger 1989, Becker & Lamb 1994).
De teorier om personlighet som gjør det mulig å definere en personlighet som normal eller avvikende, preges av dikotomier hvor man forventes å ta stilling til enten det ene eller det andre. Den mest omtalte er arv-miljø dikotomien. Tidligere spurte psykologene om det var enten arv eller miljø som var årsak til (avvikende) atferd, personlighetstrekk og andre egenskaper. Senere spurte man hvor mye av hva, men etter Anastasis berømte utsagn i 1958 hvor hun hevdet at dette var feil spørsmål å stille og at det sentrale spørsmålet var hvordan arv og miljø gjensidig påvirket hverandre, hevdes det at det er denne interaksjonen man i dagens psykologi er mest opptatt av (Atkinson m.fl. 1993, Miller 1993). I praksis lever imidlertid de gamle spørsmålene om enten-eller fortsatt i beste velgående innenfor store deler av psykologien.
Men å kun referere til dikotomien arv-miljø for å forklare årsak til atferd er for enkelt, det finnes flere dikotomier som utgjør viktige aspekter av arv-miljøproblematikken. Noen av disse er natur-kultur, person-situasjon, uforanderlig-foranderlig (over tid) og konsistens-inkonsistens (på tvers av situasjon). Ofte, men ikke alltid, vil det være sammenheng mellom hvilke enten-eller som velges, slik at noen velger den venstre siden av bindestreken (arv, natur, person, uforanderlig og konsistent) slik begrepet PF forutsetter, mens andre foretrekker den andre siden. Hvor tok så det ønskede interaksjonsperspektivet veien? Så lenge de implisitte antakelsene tas for gitt og ikke uttrykkes eksplisitt og problematiseres, tvinges deltakerne i debatten inn i en polarisering som bare tjener til å opprettholde motsetninger og dikotomier som er lite fruktbare i det lange løp. I et interaksjonsperspektiv vil svarene oftest bli både-og.
I vår vestlige kultur har enkeltindividet og dennes personlighet (her definert som den antatte samlingen av iboende trekk) en langt større betydning enn i andre deler av verden. Viktige verdier for oss er individualitet, utvikling av autonomi står sentralt i mange psykologiske teorier og anses for å være en fundamental forutsetning for en normal utvikling mot et mål om selvstendighet og uavhengighet. Selvtilstrekkeligheten og uavhengigheten gjelder ikke bare i forhold til andre mennesker, men også i forhold til situasjon og sosial kontekst (Geertz 1984). Idealet er det frie individ med egen selvråderett som har reelle valgmuligheter og kontroll i enhver situasjon (Sampson 1977, 1985, 1988). En grunnleggende antakelse som stikker meget dypt i vår kultur er at personlighetstrekk er årsak til atferd. Trekk er et abstrakt begrep og noe man bare kan slutte seg til gjennom å observere atferd. Hele trekk-tilnærmingen i personlighetspsykologien bygger på en antakelse om at mennesker er sine trekk (Funder 1997).
Med slike premisser er enkeltindividet alltid selv årsaken til sin egen atferd uavhengig av situasjonen. For å forklare at atferd har sin årsak i individet uavhengig av konteksten, benytter vi oss av de synlige atferdsforskjeller vi kan se blant individene rundt oss, og antar at underliggende personlighetstrekk er det som bestemmer atferd, i det minste andres atferd. Vår egen atferd forklarer vi merkelig nok langt oftere med henvisning til situasjon (Sabini 1995). Det er vist at vi gjør fundamentale feil i våre årsaksforklaringer for både egen og andres atferd. Dette kalles «den fundamentale attribusjonsfeil» og går ut på at vi undervurderer situasjonens og den sosiale kontekstens innflytelse når vi årsaksforklarer andres atferd, og overvurderer situasjonens betydning når vi forklarer vår egen atferd (Atkinson m.fl. 1993).
Den fundamentale attribusjonsfeil har vist seg å være langt mer utbredt i vår vestlige og individorienterte kultur enn i andre og mer kollektivt eller holistisk pregede kulturer (bl.a. flere asiatiske), hvor atferd i mye større grad ses i sammenheng med den situasjonen den forekommer i (Shweder & Bourne 1984, Morris & Peng 1994). Millers studie (1984) tyder på at måter å årsaksforklare atferd på (dvs. attribusjon) i ulike kulturer først og fremst er lært gjennom ulik sosialiseringspraksis.
Tverrkulturelle studier om attribusjon, selvkonsept og personlighet tyder også på at vårt vestlige personkonsept avviker på vesentlige punkter i forhold til resten av verden, hvor enkeltindividers atferd i langt større grad ses i lys av konteksten, og hvor folk i større grad karakteriserer både seg selv og andre i forhold til sosiale roller og relasjoner (Markus & Kitayama 1992, Cousins 1989). Mye tyder derfor på at vårt individualiserte og «kontekstfrie» personkonsept kan vise seg å være en kulturell fiksjon. Det er derfor ikke grunnlag for en antakelse om at trekk alene forårsaker atferd, slik premisset for begrepet PF forutsetter. Svaret er snarere både-og, slik f.eks. Atkinson m.fl. (1993) slår fast at all forskning tyder på at atferd er en funksjon av både person og situasjon.
De sosialpsykologiske leksene om at vi faktisk gjør fundamentale feil når vi overser situasjonens betydning (i hvert fall for andre enn oss selv), er særdeles viktig å ta med seg inn i abnormal psykologi og psykiatri, nettopp fordi både diagnostisering og andre former for kategorisering av klienter for en stor del dreier seg om å årsaksforklare atferd som av den ene eller andre grunnen karakteriseres som avvikende. Enhver merkelapp skaper forventninger i omgivelsene som lett kan lede til selvoppfyllende profetier (Ross & Nisbett 1991, Funder 1997, Sundet 1981).
Det kan se ut til at forventninger noen ganger medfører at det aktivt letes etter avvikende personlighetstrekk for å forklare avvikende atferd. I forbindelse med tvangsforstyrrelser skriver f.eks. Atkinson m.fl. (1993) at «det er fristende å anta at når en tvangspreget personlighet er under stress, vil han eller hun utvikle en tvangsforstyrrelse» (s. 628-629). Det konkluderes med at det ikke finnes noe empirisk belegg for en slik hypotese, men at det for forfatterne er «fristende» å lete etter årsak til atferd i individets personlighet, tyder på at en slik forventning nok ofte kan lede til forutinntatthet.
Betydningen av situasjon og faktiske hendelser som medvirkende faktorer til psykiske lidelser er også tydelig i forbindelse med diagnosen borderline PF (BPF), hvor det er dokumentert at mellom 72 og 93 prosent av kvinnelige pasienter med denne diagnosen har opplevd grov fysisk og/eller seksuell mishandling i barndommen (Bryer m.fl. 1989, Briere & Zaidi 1989, Herman m.fl. 1989, Nigg m.fl. 1991, Wagner & Linehan 1994, Silk m.fl. 1995). Legger man til psykisk mishandling, kan tallet komme opp i 100 % (Park m.fl. 1992). Det er i tillegg en betydelig overlapp i kriteriene for BPF og posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSF), noe som kompliserer bildet ytterligere og aktualiserer person-situasjon problemet (van der Kolk m.fl. 1994, Herman & van der Kolk 1987, Becker & Lamb 1994).
Man er i økende grad blitt oppmerksom på hvilke negative konsekvenser det ofte får for klienter når de feildiagnostiseres med personlighetsforstyrrelse, når det i virkeligheten dreier seg om PTSF-symptomer (Blank 1994). Park m.fl. (1992) antyder at den langvarige behandling som er vanlig for individer med BPF-diagnose kan være en følge av de negative og devaluerende karakteristikkene av individene og deres historie, i tillegg til en negativ prognose. Reiser (1983) påpeker at BPF-diagnosen ofte benyttes nærmest som en nedsettende merkelapp.
Debatten om hvorvidt årsak til atferd finnes i person eller situasjon har nå rast i over 20 år og pågår fortsatt (Ross & Nisbett 1991, Funder 1997). Det dreier seg dypest sett om trekkteorienes gyldighet som samsvarer med våre intuitive (og kulturelt forankrede) personlighetsteorier. Debatten har imidlertid først og fremst dreiet seg om hvorvidt menneskers atferd (dvs. som forårsaket av trekk) er konsistent på tvers av situasjon eller ikke, og kalles derfor også konsistensdebatten. Pr. i dag ser det ut til at begge leirene er enige om at folks atferd stort sett er inkonsistent på tvers av situasjon, men det er fortsatt uenighet om graden av konsistens-inkonsistens. Noen mener at konsistent personlighet er en konsekvens av alder og livserfaring (Funder 1997), trekkteoretikere mener at dersom man bare klarer å definere og operasjonalisere de riktige trekkene, vil man kunne påvise konsistens (Atkinson m.fl. 1993), mens «situasjonistene» avviser trekk-konseptet med henvisning til sosialpsykologisk forskning som viser at våre intuitive personlighetsteorier om atferd basert på trekk er svært upålitelige (Ross & Nisbett 1991). Den foreløpige konklusjonen blir at det er ikke grunnlag for å kunne trekke slutninger om at en oppvist atferd eller reaksjon i én situasjon uten videre kan generaliseres til også å gjelde for andre situasjoner. Dette er særlig viktig i forhold til PF, siden de måleredskap man benytter for å diagnostisere PF bygger på en implisitt antakelse om konsistens på tvers av situasjon, og subjektene gis vanligvis ikke mulighet til å differensiere mellom ulike situasjoner.
Det som også er viktig her er selve diagnostiseringssituasjonen, hvor et individ befinner seg i en ny og ukjent situasjon sammen med et nytt og vanligvis helt ukjent menneske som samtidig har en atskillig høyere status og autoritet enn klienten. Den sterkestes påvirkningsmakt i asymmetriske relasjoner i form av makten til å skape selvoppfyllende stereotyper, er et velkjent fenomen i sosialpsykologisk forskning (f.eks. Word m.fl. 1974) og i kommunikasjonsforskning (Wieman & Giles 1996). Slik sett er diagnostikerens egen personlighet, atferd, forventninger og personlighetsteorier viktige variabler som sterkt kan påvirke klientens svar i en intervjusituasjon (Cline 1985).
Mange psykoanalytisk orienterte klinikere og forskere opererer i stedet for trekk med begrepet personlighetsstruktur, som antas å forårsake atferd uavhengig av innhold og kontekst. En slik personlighetsstruktur mener man framkommer gjennom relasjonen til den som foretar f.eks. Kernbergs strukturelle intervju (Crafoord 1986). Man antar da at de atferdstrekk og tendenser som framkommer i forhold til en (oftest) helt fremmed autoritetsperson, er representative for individets atferd i alle andre typer situasjoner, og at dette gjenspeiler individets generelle relasjonsmønstre. De ovennevnte faktorer og situasjonsvariabler, i tillegg til at det ikke er grunnlag for å anta at atferd generelt sett er konsistent, gjør at man kan sette store spørsmålstegn ved gyldigheten av en slik generalisering.
Et tilbakeblikk på den historiske opprinnelsen til vårt individualiserte personkonsept med trekk som antatt årsak til atferd, kan gi oss et mer nyansert bilde av de antakelser som ligger til grunn for det personlighetsbegrep som muliggjør begrepet PF. Gjennom historien blir også opprinnelsen til både dikotomien natur-kultur og flere av de andre dikotomiene tydeligere. Sentralt i vår historie er framveksten av naturvitenskapene som er sterkt forbundet med opplysningstidens idealer og troen på den objektive naturvitenskap som den eneste saliggjørende veien til kunnskap og utvikling. Ett hovedtema var at både kulturell, sosial og individuell utvikling hadde et kvalitativt mål, som impliserte at det fantes en målestokk for hva som var av verdi. Ett av disse målene definerte allerede Newton: Menneskets og sivilisasjonens bestemmelse var å beherske naturen (en oppfatning vi i dag vet har brakt oss nær økologiske katastrofer). Alt som var menneskeskapt ble ansett for å være bedre enn naturens produkter, det er f.eks. først de siste par ti-årene at morsmelk har fått gjennopprettet sin status som bedre enn den menneskeskapte og vitenskapelig framstilte morsmelkerstatningen. Det var ved hjelp av kulturen (i dag ofte synonymt med teknologi) at naturen skulle temmes og kontrolleres. Slik oppstod dikotomien natur-kultur. Vår egen kulturs overlegenhet ble ansett for å være et universelt og objektivt faktum. Fra opplysningstidens universalister stammer dagens fortsatt vanlige naturvitenskapelige paradigme om universelle naturlover, også for menneskelig atferd. Fortsatt er det mange som antar at kognitive strukturer og prosesser representerer universelle atferdslover som fungerer uavhengig av innhold og kontekst (Shweder 1984, 1990).
Fortidens ideal om å beherske naturen impliserte langt mer enn naturen i betydningen miljøet rundt oss, det innbefattet også menneskenaturen som skulle kultiveres og siviliseres. Inn i dette kom også religionen hvor mennesket ble sett som iboende syndig og ondt, inkludert menneskekroppen som nok en del av den naturen som skulle beherskes, sammen med følelser og seksualitet. Særlig etter renessansen og Descartes skarpe skille mellom kropp og sjel, oppstod en rekke dikotomier som fornuft-følelser, hode-kropp, maskulin-feminin, rasjonell-irrasjonell, objektiv-subjektiv. Disse ble opprettholdt gjennom at fornuft og logikk ble sett som idealet, som symbol på mannens rasjonelle overlegenhet, mens følelser ble sett som svakt og sykelig, som irrasjonelt og usaklig, og forbeholdt kvinner, barn og «laverestående» raser. På denne måten ble også noen mennesker innen vår egen kultur sett som mer siviliserte og kultiverte enn andre. Den eksisterende sosiale orden som tidligere var ansett for å være Guds hellige plan, ble nå et naturvitenskapelig faktum basert på et hierarkisk grunnprinsipp om at noen mennesker var mer verd enn andre i kraft av sin rase, status, kjønn og alder. Og fordi dette ble ansett for å være universelle naturlover som gjenspeilte de ulike kategorienes iboende og medfødte natur, var dette også uforanderlig. Slik ble dermed den hvite, velbemidlede, objektive og rasjonelle mann som effektivt klarte å kontrollere sine følelser og som var uavhengig, det høyeste målet på utvikling (Seidler 1994a,b).
Ut av denne (av plasshensyn svært forenklede) framstillingen blir det mulig å se at det ideelle utviklingsmål var å bli objektiv. Dette forutsatte rasjonalitet og utvikling av uavhengighet både av sosiale relasjoner og av miljø og kultur, og impliserte også følelsesmessig uavhengighet av andre. Det å være opptatt av relasjoner ble sett som et tegn på avhengighet, et tegn på svakhet, og dermed uønsket og negativt. Målet var det siviliserte, dvs. det fornuftige, rasjonelle og antatt objektive mennesket som behersket og kontrollerte naturen både rundt seg og i seg.
Barneoppdragelsen på 17- og 1800-tallet gjenspeilte et tvedelt mål som på den ene siden innbefattet aksept av naturens (og også religionens) hierarkiske orden gjennom krav om absolutt lydighet og respekt overfor autoriteter, først og fremst foreldrene. Samtidig skulle den onde, emosjonelle og syndige menneskenaturen temmes gjennom streng disiplin, det hele legitimert gjennom prinsippet om at målet helliger midlene, siden det var til barnas beste (Miller 1980). Det var forøvrig i dette klimaet Freuds teorier oppstod, også han så kulturelle utviklingsidealer og foreldrenes oppdragelse som en helt nødvendig forutsetning for å temme og kontrollere den «ville» og biologisk driftspregede menneskenaturen.
Både Piaget og Kohlberg kan ses som moderne representanter for det objektive, rasjonelle og uavhengige menneskeidealet som antas å være et universelt faktum (Shweder 1984). Rybash m.fl. (1986) påpeker at den form for tenkning som kjennetegner Piagets formale stadium, som fortsatt av mange ses som endepunktet og det ideelle mål for menneskelig utvikling, genererer en virkelighetsoppfatning karakterisert av reduksjonisme, stabilitet og absolutt kunnskap. Dette gir opphav til et mekanistisk verdensbilde hvor virkeligheten oppfattes som sammensatt av stabile og varige elementer i lukkede system uten forbindelse med omgivelsene. Det er dette som vanligvis kjennetegner den naturvitenskapelige modellen, hvor formålet er å oppdage de universelle og absolutte lover som styrer de stabile elementenes atferd innenfor de enkelte lukkede system. Det ser ut til at også hvert enkelt individ betraktes som et slikt lukket system, en antakelse som nører opp under idéen om «det kontekstfrie menneske». Antakelsen om de lukkede system som styres av universelle naturlover ser i vår kultur ut til å gjennomsyre alt fra implisitte personlighetsteorier om årsaker til atferd, til et helt vitenskapsparadigme.
Spørsmålet om hvorvidt mennesket og dets egenskaper betraktes som uforanderlig eller foranderlig (generelt og over tid) er den siste viktig dikotomien av de som her omtales. Selv om dette nevnes i forbindelse med generelle oversikter over personlighetsteorier (f.eks. Atkinson m.fl. 1993), uttrykkes en implisitt antakelse om uforanderlighet ytterst sjelden eksplisitt, mens antakelser om foranderlighet oftere påpekes. Det kan se ut til at menneskenaturens antatte uforandelighet fungerer som en null-hypotese som representerer det generelt aksepterte som ikke behøver å uttrykkes eksplisitt, men som stadig må motbevises. I lys av vår historie kan dette være en gjenspeiling av det som først var antakelsen om den guddommelige, og senere naturens orden som innbefattet tingenes essens og menneskets iboende natur, en orden som også opprettholdt de eksisterende sosiale kategorier og dermed sosial ro og stabilitet. Det kan også ses som en parallell til det naturvitenskapelige idealet og de lukkede system.
En side ved arv-miljøproblematikken som det er lite fokusert på, er en sterk tendens til at arvelig eller genetisk ofte settes synonymt med uforanderlig. Når dette kombineres med reduksjonisme, (at alle psykologiske fenomen kan forklares av og reduseres til biologiske fenomen), er veien kort til biologisk determinisme. Innen psykiatri forsøker man stadig å forklare avvikende atferd som biologisk forårsaket, også PF (Ruegg & Frances 1995). På tross av at det ikke finnes noe belegg for en antakelse om en direkte forbindelse mellom gener og atferd, kan man stadig i pressen lese om genforskningens oppdagelser av ulike typer gen for atferd, f.eks. gen for selvmord eller kriminalitet. Til og med et utroskapsgen hevdes å være oppdaget.
På ett område har imidlertid en antakelse om uforanderlighet atskillig sterkere fotfeste enn på andre områder: Innenfor abnormal psykologi, hvor det ser ut til at et interaksjonsperspektiv ennå ikke har vunnet innpass i særlig grad. Dette er særlig tydelig innen biologisk psykologi/psykiatri. Så snart det påvises endringer i hjernens struktur, aktivitet eller nevrokjemi hos mennesker med psykiatriske diagnoser, ser det ut til at mange uten videre antar at dette er arvelig eller medfødt og dermed også uforanderlig. Det må imidlertid understrekes at genetisk og medfødt ikke er synonymt. Det er vist at en rekke forhold under svangerskapet (f.eks. alkohol) kan ha skadelig innvirkning på fosteret. Medfødte svekkelser kan derfor like gjerne være et resultat av miljøet under svangerskapet som de kan være genetiske.
Det ser også ut til at man ofte glemmer at det er en korrelasjon mellom biologi og psykologi som påvises, en forbindelse som like gjerne kan ses som en biologisk beskrivelse av en psykologisk tilstand. En grunnleggende regel i all vitenskapelig forskning er at det på grunnlag av korrelasjon alene aldri kan trekkes noen slutninger om årsak. På tross av dette trekkes ofte den feilaktige slutning at påviste biologiske avvik er årsak til den avvikende atferden. Medisinsk behandling for slike avvik forutsetter også at de er permanente og uforanderlige og at endring gjennom nye erfaringer eller trening ikke er mulig.
En tidlig innlært ærbødighet for biologisk forskning som «ekte vitenskap» (les: naturvitenskap), kan være en medvirkende faktor til at få stiller spørsmål ved kvaliteten av de metoder som benyttes eller gjør ekslisitt de implisitte antakelser som ligger til grunn for de spørsmål som stilles. De få som gjør det kommer fram til at store deler av den biologiske forskningen relatert til menneskelig atferd lider av store metodiske svakheter (f.eks. Pam 1990), inkludert arvelighetsforskningen (Sundet 1981, Gould 1981, Ericsson 1995, Fraser 1995). Rosenhan og Seligman (1995) påpeker at ulike forskere kan trekke vidt forskjellige konklusjoner om grad av arvelighet på basis av de samme data, noe som tyder på at det er ideologiske motsetninger involvert, mest sannsynlig spørsmål om foranderlighet-uforanderlighet.
Antakelsen om at biologisk = uforanderlig er faktisk ikke riktig. I dag vet vi at det skjer en kontinuerlig interaksjonen mellom biologi og miljø, en konstant og gjensidig påvirkning gjennom hele livet. Nyere hjerneforskning har f.eks. vist at utviklingen av hjernen skjer hovedsaklig ved at hjernecellene vokser og danner forbindelser med andre celler i form av synapser. Nye kontakter dannes når det nyfødte barnet begynner å bruke nervesystemet og tar imot sanseinntrykk fra miljøet. Derfor er hjerneaktiviteten i de første årene i stor grad med på å forme hjernen og viser hvor sårbare barn er for forskjellige påvirkninger i disse årene. Trolig har enkelte psykiatriske tilstander sammenheng med påvirkning av hjernen i denne viktige utviklingsperioden (Dietrichs & Gjerstad 1995). Den viktigste forutsetningen for en normal hjerneutvikling er derfor tilgang på adekvate stimuli fra miljøet, noe som også inkluderer muligheter til egen fysisk utfoldelse og aktivitet. Ulike deler av hjernen og ulike nervesystem utvikler seg til ulik tid og i ulikt tempo. For utviklingen av noen system er det påvist kritiske perioder (som innebærer at dersom den normale utvikling ikke finner sted innenfor en viss periode, vil funksjonen bli varig svekket), f.eks. for syn. For utviklingen av andre system er det langt større fleksibilitet. Synapsetettheten når et maksimum ved ett til to års alder, hvor den er ca. 50 % høyere enn hos voksne. Denne tettheten reduseres gradvis i årene mellom to og seksten og forblir deretter relativt konstant fram til alderdommen (Gardner 1983). Alle de milliarder av celler og synapser som da finnes kan fortsatt utvikles gjennom hele resten av livet, de kan alltid trenes og brukes til nye funksjoner.
De siste femten årene er det kommet en etterhvert meget omfattende forskningslitteratur om posttraumatisk stressforstyrrelse, som også innbefatter biologiske virkninger av ytre hendelser (endringer i nevrotransmittere, hjernestruktur, hormoner, arousalnivå og mye mer), slik dette særlig er tydelig etter traumatiske hendelser (f.eks. van der Kolk 1988, 1994, Butler 1996). Det denne forskningen viser er nettopp hvor sensitiv kroppens og hjernens ulike system er for miljøpåvirkning. Denne sensitiviteten handler selvsagt ikke bare om negative hendelser, men også om nye opplevelser og erfaringer av positiv karakter. Ved hjelp av PET-scanning er det f.eks. vist at bestemte nervekretser i visse deler av hjernen er overaktivert hos mennesker med diagnosen tvangsforstyrrelse. I en undersøkelse ble to pasientgrupper testet før og etter behandling. Den ene gruppen hadde fått medisin og den andre psykoterapi, og begge gruppene viste senket aktivitet i det aktuelle hjerneområdet etter behandlingen (Rosenhan & Seligman 1995). Også psykoterapi kan således medvirke til endringer i hjerneaktiviteten, noe som igjen understreker hjernens endringspotensiale og betydningen av å se også biologiske prosesser i et interaksjonsperspektiv.
Antisosial PF er den eneste PF-kategorien som det er nogenlunde generell enighet om kan ses som et separat syndrom, og som også har rimelig inter-raterreliabilitet (Rosenhan & Seligman 1995). Det er vist at mange med antisosial PF var hyperaktive som barn, og det er påvist at mange av dem, i tillegg til et lavt arousal-nivå, også har for lav aktivitet i frontallappen, noe som øker den tendens til manglende impulskontroll som kjennetegner mange av disse menneskene. Det finnes imidlertid en bio-feedbackmetode hvor det ved hjelp av dataspill er mulig å trene opp denne delen av hjernen, og det er vist at dette kan gi varige endringer i hjerneaktiviteten (3). Frontallappen er forøvrig den hjernestrukturen som modnes sist i barndommen, og er dermed den delen av hjernen som forblir sensitiv for miljøpåvirkning (evt. mangel på adekvate stimuli) over den lengste perioden tidlig i livet. En ganske stor andel av individer med antisosial PF er blitt grovt fysisk eller psykisk mishandlet i barndommen, og mange kommer fra hjem med vanskelige forhold (American Psychiatric Association 1987, Luntz & Widom 1994).
Konklusjonen blir at det som først og fremst kjennetegner menneskets hjerne og nervesystem er nettopp fleksibilitet i form av et iboende endrings- og utviklingspotensiale. Påviste avvik i hjernen som f.eks. unormale aktivitetsmønstre eller nevrokjemisk ubalanse behøver derfor ikke å bety hverken medfødt eller genetisk og heller ikke livsvarig eller uforanderlig, selv om dette selvsagt noen ganger kan være tilfelle, f.eks. etter alvorlige hjerneskader eller etter alvorlig deprivasjon tidlig i livet. Men det finnes mange eksempler på at selv mennesker med afasi etter hjerneslag kan trene seg opp til normal funksjon igjen. Forfatterne Anne Karin Elstad og Sigfried Lentz er to eksempler som viser hjernens evne til å ta i bruk og utvikle de celler og synapsemønstre som allerede eksisterer. Det er viktig å ta med i betraktning at hjernen og nervesystemet ikke er fullt utviklet før i puberteten, og det skrives ytterst sjelden om hvordan miljøfaktorer virker inn på hjernen i denne perioden, særlig i de første to årene av livet. Forskning på dette området vil trolig kunne gi oss svært viktig kunnskap som også vil kunne gi oss bedre forutsetninger for å utvikle forebyggende tiltak.
I forhold til personlighetsutvikling generelt finnes det en rekke longitudinelle studier om kontinuitet og diskontinuitet (som kan ses som et aspekt av foranderlig-uforanderlig dimensjonen), men resultatene er ikke entydige. Det ser ut til at det bare er intelligens (når definert som IQ) som er forholdsvis stabil gjennom livsløpet, mens andre egenskaper i større grad kan endres (Atkinson m.fl. 1993). Nok en gang ser svaret ut til å bli både-og, mennesket er både uforanderlig og foranderlig, sannsynligvis mer eller mindre det ene eller andre avhengig av hvilke aspekter av menneskenaturen det er snakk seg om.
Svarene på alle de spørsmål om enten-eller som nå er omtalt ser ut til å bli både-og. Det ser også ut til at det empiriske grunnlaget for de premisser som ligger til grunn for å benytte begrepet personlighetsforstyrrelse ikke er til stede. Når reliabiliteten generelt vedrørende måling av PF i beste fall kan karakteriseres som tvilsom, ser det ut til å stå enda dårligere til med validiteten.
I DSM-IV (American Psychiatric Association 1994) defineres personlighetsforstyrrelse som «et vedvarende mønster av indre opplevelse og atferd som avviker markert fra forventningene i individets kultur, som er gjennomtrengende og ufleksibelt, som starter i ungdommen eller tidlig alder, er stabilt over tid og som leder til plage [distress] eller svekkelse.» (s. 629). Den tidligere forbindelsen mellom trekk og atferd er borte og varighets- og konsistensaspektet er framhevet. I lys av den store usikkerhet knyttet til disse faktorene, må dette ses som en radikal forbedring. At avvikende atferd nå defineres som avvik fra det som forventes i individets kultur, kan tas som et tegn på en økt forståelse for kulturelle faktorer. I lys av den diskusjon som er gått forut for den siste revideringen av DSM (f.eks. Fabrega 1992, 1994b), er dette et resultat av alle problemstillingene knyttet til den globale bruk av psykiatriske diagnosesystem som det nå siktes mot, og ikke for å sette spørsmålstegn ved vår egen kulturs personlighetsbegrep. Lokale varianter og andre kulturelle forhold med relevans til diagnoser er forsøkt integrert i DSM-IV. Det påpekes imidlertid innledningsvis at kriteriene for PF kan være særlig vanskelig å benytte globalt pga. den store kulturelle variasjon i personkonsept, kommunikasjonsstil og mestringsmekanismer.
Det personlighetsbegrep som ligger til grunn for PF bygger for en stor del på idéen om «det kontekstfrie menneske». Når dette langt på vei kan ses som en kulturell størrelse, må konklusjonen bli at begrepet personlighetsforstyrrelse best kan karakteriseres som en kulturell fiksjon. Siden dette personlighetsbegrepet er en så dypt integrert del av vår kulturelle arv, er det kanskje ikke så rart at venstresiden av dikotomi-bindestreken (arv/natur/person/uforanderlig/konsistent) så ofte ser ut til å utgjøre den selvfølgelige null-hypotesen som til stadighet må motbevises. Men jeg har også påpekt at den andre siden av bindestreken heller ikke kan være riktig. For å følge Anastasi, er fortsatt ethvert spørsmål om enten-eller feil spørsmål, et riktigere spørsmål er hvordan de ulike motsetningene gjensidig virker inn på hverandre, spørsmål som gir svar i form av både-og. I et historisk perspektiv kan det se ut til at vi i vår kultur ennå ikke har utviklet tilstrekkelige tradisjoner for å tenke både-og, og opprettholder i stedet fortidens polariseringer. Natur-kultur dikotomien gjør det også vanskelig å ta i bruk et økologisk perspektiv som fokuserer på balanse (som f.eks. Seidler 1994a,b vektlegger) eller å se problemstillinger som en interaksjon mellom motsetninger som, når alt kommer til alt, kan vise seg å bare være tilsynelatende.
Det finnes forskning som tyder på at mennesker kan deles inn i to kategorier etter sine implisitte teorier om uforanderlighet (entity theory) eller foranderlighet (incremental theory) i forhold til ulike begrep eller tema. Dweck m.fl. (1995a) har undersøkt hvordan både barn og voksne forholder seg til intelligens og til moralsk karakter. Resultatene av denne forskningen tyder på at individer i den førstnevnte gruppen ser på intelligens og moralsk karakter som uforanderlige og trekkpregede egenskaper, de har en tendens til å forstå resultat og handlinger i lys av slike stabile trekk. Den andre gruppen ser de samme egenskaper som mer dynamiske og med mulighet for utvikling, de har en tendens til å forstå resultat og handlinger i lys av mer spesifikk atferd eller psykologiske tilstander. De to gruppene gjenspeiler også forskjellige reaksjoner ved motgang: Hjelpeløshet vs. mestringsorientering, og vektlegger ulik reaksjon på forseelser: Straff vs. opplæring eller rehabilitering. Det antydes videre at slike implisitte teorier også kan virke inn på individenes verdensbilde generelt som statisk eller dynamisk (Dweck m.fl. 1995b). Det påpekes bl.a. at en statisk oppfatning vektlegger måling av varige egenskaper, mens en dynamisk oppfatning vektlegger forståelse og påvirkning av dynamiske prosesser. De viser videre at ulik sosialiseringspraksis kan se ut til å påvirke de to gruppene etter hvordan foreldrene reagerer på barnas feil ved at betinget positiv respons framelsker en oppfatning om uforanderlige trekk. De barn som holder fast ved uforanderlighet kjennetegnes ofte av større utrygghet, opererer i større grad med snill-slem kategorier etter at foreldrene har fortalt dem at de er snille eller slemme på grunn av det de har gjort. I tillegg får de mer kritikk og straff enn de barna som ser mennesket og dets egenskaper som hovedsaklig foranderlige. Disse får i større grad ros og oppmuntring av foreldrene som oftere påpeker de positive sidene ved det barna gjør og forslår alternative strategier for det som er mindre bra.
Det er her mulig å trekke en parallell til tidligere tiders barneoppdragelse hvor målene om lydighet og ønsket atferd ble oppnådd gjennom belønning og straff for atferd man mente var forårsaket av hhv. snille eller slemme personer, kategorier som kanskje mest gjenspeilte menneskers og barns antatt iboende onde og egoistiske natur som skulle kultiveres, kontrolleres og elimineres (Miller 1980). Hver eneste jul blir vi tydelig minnet om at kategoriene «snille og slemme barn» fortsatt lever i beste velgående. Slik sett kan både vår historie og nyere forskning gi oss en indikasjon på hvordan barn i vår kultur både tidligere og fortsatt sosialiseres til å årsaksforklare atferd som et resultat av noe i personen, uavhengig av situasjonen, og hvordan denne sosialiseringspraksisen ser ut til å gi opphav til oppfatninger om mennesket som generelt uforanderlig, som et lukket system uavhengig av omgivelsene.
Som nevnt hevder Rybash m.fl. (1986) at Piagets formale tenkning generer en virkelighetsoppfatning karakterisert av reduksjonisme, stabilitet og absolutt kunnskap. Det er dette som vanligvis kjennetegner den naturvitenskapelige modellen som også preget positivismen. Positivismedebatten på 60- og 70-tallet handlet om hvorvidt dette idealet/paradigmet var egnet for alle typer vitenskap, også samfunnsvitenskapene, en debatt som også etter hvert berørte psykologi (f.eks. Fiske & Shweder 1986, Sampson 1978). Denne debatten ser ut til å ha hatt liten innvirkning på psykologifaget, hvor i hvert fall amerikansk «main stream» psykologi (slik denne presenteres i grunnfagspensum ved UiO) har et klart og utvetydig naturvitenskapelig ideal. Det ser ut til at et sentralt spørsmål fortsatt er hvorvidt psykologi er en naturvitenskap eller en samfunnsvitenskap.
De problemstillinger som ble diskutert i positivismedebatten er nå integrert i mange av samfunnsfagene. Disse karakteriseres nå som «post-positivistiske» og bygger på det som kalles «erfaringsbasert vitenskapsteori», hvor studier av vitenskapsteorien blir sentrale. Det tas utgangspunkt i erkjennelsen av at det ikke er mulig å være hverken objektiv eller verdinøytral når mennesker studerer mennesker, siden alle teorier alltid er menneskeskapte og at mennesket ikke kan ses løsrevet fra den kontekst det befinner seg i. Det bli da viktig å alltid definere eksplisitt hvilken menneskemodell man bygger på, og alltid bestrebe seg på å gjøre de implisitte antakelser eksplisitte. Samfunnsfagenes vitenskapsteoretiske status pr. i dag kan oppsummeres med et sitat fra den nye pensumboka for Examen Facultatum for samfunnsfagene: «Under presset fra de vellykkede naturvitenskapene hadde man lenge fortolket seg selv som en umoden naturvitenskap. Søkte man alternativer, så tolket man fagene som humanistiske. Med de senere tiårs vitenskapsteoretiske forskning kan vi kanskje hevde at nå står samfunnsfagene på egne vitenskapsteoretiske ben; de trenger ikke lenger å støtte seg på kulturvitenskapelige eller naturvitenskapelige krykker.» (Engelstad, Grenness m.fl. 1996, s. 75).
Dette ser ut til å samsvare med det Rybash m.fl. (1986) kaller «postformal tenkning», måter å tenke på som utvikles etter Piagets formale stadium i ungdomstiden og som oppstår gjennom den modningsprosess som erfaringer kan bringe med seg i løpet av voksenlivet. Det som kjennetegner postformale tenkere er en forståelse av kunnskapens relative og ikke-absolutte natur. Kunnskap og virkelighet ses som midlertidig sanne (eller virkelige) heller enn som universelt fastlåste. Motsetninger aksepteres som et grunnleggende aspekt av virkeligheten hvor det søkes mot å lage synteser av motstridende tanker, følelser og erfaringer til mer sammenhengende og større helheter. I stedet for å se motsetning som en tvang til et valg mellom alternativer, vil den postformale tenkeren søke en integrering av alternativene. Dette forutsetter igjen en virkelighetsoppfatning som bare kan konseptualiseres som åpne system som er gjensidig avhengige av hverandre. Postformal tenkning er også grunnleggende kontekstualistisk ved at det hele tiden skapes nye prinsipper basert på livsomstendigheter i konstant forandring, i motsetning til absolutte universelle prinsipper som skal gjelde for alle kontekster og forhold (Rybash m.fl. 1986).
Alle de nevnte dikotomiene i tilknytning til personkonsept kan ses som kulturelle fenomen. Vår kultur ser ut til å delvis lide under en ideologisk slagside med en menneskemodell og et verdensbilde basert på kulturelle idealer for både enkeltindivider og for vitenskapelig (les: naturvitenskapelig) tenkning. Spissformulert kan det kanskje hevdes at vi i for stor grad kategoriserer mennesker som enten «gode» eller «onde/dårlige», eller som enten «snille» eller «slemme», for å bruke barndommens kategorier. I dag benyttes ofte kategoriene enten «veltilpasset» eller «mistilpasset». På den ene siden kan disse enten-eller tendensene føres tilbake til visse aspekter ved vår kulturs sosialiseringspraksis, på den andre siden kan de teoretiske enten-eller tendensene føres tilbake til det naturvitenskapelige og positivistiske vitenskapsparadigme, som med sine lukkede system ga opphav til idéen og oppfatningen om «det kontekstfrie menneske». Innenfor et postpositivistisk vitenskapsparadigme og en postformal tenkning som opererer med åpne system i interaksjon med hverandre, vil svarene nødvendigvis alltid måtte bli både-og. Hvordan ville så en teori om personlighet basert på interaksjon mellom alle de ovennevnte dikotomiene kunne se ut?
I et interaksjonsperspektiv kan et individs atferd forstås som et resultat av en kontinuerlig interaksjon, ikke bare mellom arv og miljø, men også mellom natur-kultur, indre-ytre, biologi-psykologi, fornuft-følelser, uforanderlig-foranderlig og mellom alle de andre dikotomier vi så ofte opererer med. I et slikt perspektiv vil et individs atferd og mentale prosesser manifesteres på mange ulike individuelle nivå samtidig, både på et biologisk, intrapsykisk, atferds-, kognitivt og på et eksistensielt nivå, for bare å nevne de tradisjonelle. Dette vil igjen få ulik virkning i ulike kontekster. Slike nivå vil da aldri bli enten-eller, men alltid både-og. Innenfor traumerelatert forskning og teori er det flere som opererer med slike multidimensjonale modeller, men med noe ulik vektlegging (f.eks. McCann m.fl. 1988, Shalev m. fl.1993).
Man er svært opptatt av å klassifisere og opprette nøyaktige kategorier for personer og atferd. Skal man imidlertid på alvor ta i bruk et interaksjonperspektiv, må man også i større grad utforme mer nøyaktige kategorier og klassifiseringer av kontekst og situasjoner. Ulike kontekstnivå kan f.eks. defineres som Bronfenbrenners ulike system (mikro-, meso-, ekso- og makrosystem) (Miller 1993), eller som Doises (1982) ulike forklaringsnivå (intrapersonlig, interpersonlig/relasjonelt, posisjonelt/sosial status og ideologisk nivå). Tar man med Vygotskys teorier (Miller 1993), blir også de ulike kulturers historie en viktig faktor, slik jeg i denne artikkelen har forsøkt å spore den historiske opprinnelsen til flere nåtidige fenomen. I en interaksjon mellom individ og kontekst, vil det være interaksjon innen individets nivåer, mellom ulike kontekstnivå og mellom individ og kontekst. Eller sagt på en annen måte: Person og kontekst kan forstås som en enhet hvor de to ikke kan ses uavhengig av hverandre. Om man forfølger resonnementet til endes, kan man i en slik individ-interaksjon-kontekst tilnærming lage en syntese av alle de eksisterende psykologiske perspektivene, samtidig som grensene mellom sosial-, utviklings-, abnormal psykologi og en rekke av de andre teoretiske psykologidisipliner for en stor del (og med fordel) kan tas bort.
Mennesket kan i dette perspektivet ses som hovedsaklig foranderlig, men innenfor visse iboende (dvs. medfødte eller genetiske) begrensninger. Temperament, arvede anlegg og egenskaper kan ses som et potensiale som kan utvikles optimalt i interaksjon med et gunstig miljø. Forutsetning for en sunn utvikling kan da defineres som et godt sammenfall («goodness of fit») mellom barnets forutsetninger og omgivelsene (her definert som f.eks. Bronfenbrenners nivå). Når kulturelle utviklingsideal, sosiale roller, forventninger og asymmetriske relasjoner tas i betraktning, blir det også klart at en hel del barn slett ikke alltid får optimale utviklingmuligheter, men at personlighetsutviklingen begrenses for å tilpasses til omgivelsene, slik f.eks. individer med høy grad av egenskaper eller evner som i vår kultur har negativ verdi (f.eks. følsomhet) ofte tvinges til å undertrykke disse evnene, eller lærer å skamme seg over dem. Det blir da viktig å differensiere mellom iboende personlighet på den ene siden, og på den andre siden trekk eller egenskaper som er et resultat av overlevelses- eller mestringsstrategier for å tilpasse seg et ikke-optimalt miljø, som barnet samtidig er helt prisgitt og avhengig av.
At dette skillet ikke oftere gjøres, kan nok delvis skyldes at vi i vår kultur har en tendens til å blande sammen årsak, ansvar og skyld, noe som også gjelder forskere (Shaver & Drown 1986). Både Atkinson m.fl. (1993) og Smith & Ulvund (1991) skriver direkte at grunnen til at enkelte teorier om barndommens betydning har møtt sterk motstand, er at de har gitt foreldre skyldfølelse. Ved å differensiere mellom begrepene årsak, ansvar og skyld blir det mulig å se at årsak oftest er sammensatt av en rekke ulike faktorer i interaksjon. Den ansvarlige i asymmetriske relasjoner er den som har reelle valgmuligheter i situasjonen, og i en voksen-barn relasjon vil alltid den voksne ha ansvaret. Dette er imidlertid ikke synonymt med skyld, siden skyld forutsetter intensjon. De aller fleste foreldre gjør så godt de kan etter de forutsetninger de har og kan av den grunn ikke klandres.
De interaksjonsmodeller som vanligvis benyttes, blir i dette perspektivet både utilstrekkelige og ufullstendige fordi de ikke tar med de to sistnevnte kontekst-nivåene som bl.a. innbefatter gruppe, samfunn, kultur og historie. Betydningen av sosiale roller og status som alltid impliserer asymmetriske relasjoner, er bare ett eksempel på viktige faktorer som sjelden tas i betraktning. Den sterke partens påvirkningsmakt i asymmetriske (eller ulikeverdige) relasjoner i form av makten til å skape selvoppfyllende stereotyper, er som nevnt et velkjent fenomen i sosialpsykologisk forskning (Snyder m.fl. 1977, Word m.fl. 1974) og kan sammenlignes med den form for «arv» som Sundet (1981) kaller «stempling». Atkinson m.fl. (1993) er trolig representative for amerikansk «main stream» psykologi, hvor barn og foreldre ses som likeverdige partnere, en illusjon som nok heller gjenspeiler ønsketenkning eller et behov for å skåne foreldrene for skyldfølelse. Det er tankevekkende at det i hele den amerikanske delen av grunnfagspensum ved UiO (som utgjør ca. 89% av hele pensum) kun finnes én eneste setning hvor det antydes at foreldre-barn relasjonen er asymmetrisk (Miller 1993, s. 427).
Betydningen av kulturelle idealer illustreres av Atkinson m.fl. (1993) som benytter begrepet «transformasjon» for å beskrive hvordan menn karakterisert som avhengige i oppveksten, som voksne viste seg å ha usedvanlig gode omsorgsevner. Jeg tror det er feil å snakke om transformasjon i slike tilfeller, det er mer nærliggende å se «avhengighet» og omsorgsevner som to ulike sider av samme egenskap, hvor det som er felles er fokus på og opptatthet av relasjoner, noe som i vår kultur ofte settes synonymt med avhengighet. Fordi både avhengighet og omsorgsevner hos gutter ofte blir sett som «jentete» og dermed som et tegn på en uønsket svakhet hos gutter og menn i vår kultur, er dette egenskaper som ofte forsøkes undertrykket. Trolig har disse mennene først i voksen alder klart å finne optimale omgivelser hvor disse egenskapene ble verdsatt og derfor kunne få lov til å utvikles og modnes naturlig. Det finnes trolig også en hel del mennesker som får problemer fordi deres iboende egenskaper eller temperament passer dårlig overens med de kjønnsroller de sosialiseres til.
I et interaksjonsperspektiv vil man ikke kunne se avvikende atferd som et resultat av en iboende eller uforanderlig del av personligheten, men som et resultat av tidlige traumer og/eller av inadekvate responser fra omgivelsene, eller hvor det kan ha vært en dårlig «match» mellom barn og omsorgsgivere eller sosiokulturelle omgivelser. Slike trekk eller egenskaper vil da være ervervet og ikke en medfødt eller iboende defekt eller svekkelse i individet. I dette perspektivet vil en «forstyrret personlighet» være en logisk umulighet, enhver «mental forstyrrelse» vil da være en normal reaksjon på en smertefull eller vanskelig situasjon i nåtid eller fortid. Dette samsvarer med et nytt syn på psykiske lidelser som er oppstått som en følge av de siste tiårenes traumeforskning, som omfatter så ulike felt som katastrofepsykiatri, krigsveteraner, torturofre, gisler, overlevende fra konsentrasjonsleire, volds- og voldtektsofre, og ikke minst fra den hjemlige arena: Mishandling og seksuelle overgrep innenfor familien. Det er påvist at reaksjonene for alle disse menneskene har klare fellestrekk, og denne forskningen har snudd opp ned på store deler av den tradisjonelle psykiatri og psykologi både i forhold til teori og til behandling (f.eks. Herman 1992). Symptomer ses som logiske reaksjoner på vanskelige situasjoner, som budskap om at noe i omgivelsene er eller har vært galt, og at problem ofte oppstår som følge av tilpasning til et «sykt» eller ikke-optimalt miljø. I de nye terapiformene har derfor respekt for pasienten og bekreftelse av dennes faktiske erfaringer en framtredende plass. De mekanismer som har sikret vekst og utvikling på tross av vanskeligheter ses ikke som abnormale eller avvikende, men som ressurser som kan videreutvikles og som det kan bygges videre på. Å plassere ansvar for inntrufne hendelser der det hører hjemme er også viktig, ikke minst for å bedre en ofte svekket evne til realitetstesting, et problem som ofte oppstår som en følge av at negative hendelser forklares som noe annet enn det de er, ved at den svake parten i en asymmetrisk relasjon ofte klandres eller får skylden for hendelser som han eller hun ikke kan ha hatt hverken ansvar eller kontroll over (Herman 1992, Briere 1989, 1992, Carmen & Rieker 1989).
Kanskje ville det være bedre å bruke et ord som rehabilitering i stedet for behandling, slik Ivar Lie skrev om i forrige utgave av Impuls (Lie 1996). Han definerer rehabilitering som «å gjenvinne verdigheten». Når problemer oppstår som følge av at visse reaksjoner, trekk eller egenskaper ved individer blir foraktet og stemplet med nedsettende merkelapper som f.eks. impliserer en «defekt personlighet», er det nettopp den menneskelige verdigheten som går tapt. Lie påpeker videre at sykdomsmodellen ikke bare er dårlig egnet, men også direkte skadelig ved at den innebærer en fortolkningsramme som lett sykeliggjør normale reaksjoner på et vanskelig liv.
Etter 1. avdeling av profesjonsstudiet i psykologi ved UiO, hvor betydningen av interaksjonen mellom arv og miljø (og mellom alle de andre dikotomiene som her er omtalt) understrekes, kommer studentene i 2. avdeling i den forunderlige situasjon at de tvinges til å gjøre et valg mellom enten klinisk eller sosialklinisk sekvens. Dette skillet kan delvis ses som enten arv/natur/person eller miljø/kultur/situasjon, i det man kan se klinisk sekvens som mer personfokusert og sosialklinisk som mer kontekst- eller situasjonsfokusert. Et viktig spørsmål blir da: Dersom den sentrale problemstillingen er interaksjonen mellom person og kontekst, mellom arv og miljø, ville ikke da skillet mellom klinisk og sosialklinisk sekvens måtte opphøre? Det spørs om det ikke er på tide at teorien omsettes i praksis og at man også ved psykologistudiet ved UiO tar steget inn i den postmoderne tidsalder og tar i bruk en postpositivistisk vitenskapsteori.
(1) Jeg har i denne artikkelen kun referert til forskning og kritikk relatert til DSM fordi jeg har funnet tilsvarende litteratur om ICD vanskelig å oppdrive. Også grunnfagspensum i psykologi (ved UiO) bygger på DSM, det samme gjelder generell norsk litteratur om psykiatri, f.eks. Kringlen, E. (1990). Psykiatri (5. utg). Oslo: Universitetsforlaget.
(2) Alle oversettelser fra engelsk er gjort av undertegnede.
(3) NRK1 april/mai 1996: Amerikansk TV-dokumentar om biologisk grunnlag for kriminell atferd.