Jørgen Christian Arentz Rostrup (1842-1922)

Jørgen Christian Arentz Rostrup var sønn av apoteker Gunde Jørgen Rostrup fra Øyestad (1808-ca. 1860) og hattemakerdatteren Caroline Jørgine Arentz fra Oslo (1814-1852). Han var født 10/6 (døpt 11/10) 1842 på Kongsvinger, der faren drev et apotek på den tiden, ble konfirmert i Tromøy kirke 19/4 1857 og døde i Mandal 18/1 1922, 79 år gammel. Han dro til sjøs som 12-åring, ble styrmann, skipskaptein og seinere fyrvokter flere steder, sist og lengst på Hatholmen ved Mandal i tiden 1899-1915. Etter at hans mor døde i 1852 og faren dro til USA like etter, ble Jørgen plassert hos sin faster Birgitte Omholt i Arendal, som da var enke. Her bodde også hennes sønn Edvard Omholt og hans kone Karen Smith. De to var forøvrig søskenbarn, begge to også Jørgens søskenbarn, en god del eldre enn ham selv. Da familien i 1856 flyttet til Bratteklev på Tromøy, flyttet Jørgen med som familiens fostersønn. Det var her han vokste opp.

Karen Birgitte Omholt var født i Arendal 12/9 (døpt 10/12) 1854, og døde i Mandal 19/10 1921. Hun var datter av Jørgens to søskenbarn Karen Smith [A8-B2-C2] og Edvard Omholt [A8-B1-C5] og var således datter i familien på Bratteklev hvor Jørgen vokste opp.

Jørgen og Birgitte giftet seg i sjømannskirken i Cardiff den 4/5 1875. De bodde først i Bratteklev på Tromøy, deretter et par år på Torjusholmen litt lenger ute på Tromøy, og fra 1892 på Slåtterøy i Fitjar sør for Bergen, der Jørgen var fyrvokterassistent. I 1899 ble han fyrvokter på Hatholmen ved Mandal, hvor familien bodde fra 1900 til 1915. Da gikk han av med pensjon og familien flyttet til «Kyllinggaden» i Mandal. Jørgen og Birgitte fikk 12 barn:

D1 Edward Rostrup f. i Bratteklev på Tromøy 26/3 (døpt 25/5) 1876, konfirmert samme sted 5/10 1890, † i Tønsberg 16/4 1950, 74 år gammel. Han var kontorsjef ved Kaldnes mek. verksted i Tønsberg. Gift 12/8 1905 med lærerinne Inga Sofie Johannessen, f. i Tønsberg 9/2 1878, † 1/10 1956, datter av Hans Bruu Johannessen (1829-1903) og Sofie Katrine Nilssen (1845-1913). De bodde på Tromøy inntil 1907, deretter i Tønsberg. 4 barn.

D2 Karen Rostrup f. i Bratteklev på Tromøy 26/7 (døpt 29/8) 1878, konfirmert samme sted 11/8 1893, † ugift i Mandal 16/8 1966, 88 år gammel. Sammen med sine to ugifte søstre Linken og Rebekka bodde hun hele sitt liv i foreldrenes hus i «Kyllinggaden» i Mandal.

D3 Agnes Caroline «Linken» Rostrup f. i Bratteklev på Tromøy 11/7 (døpt 15/8) 1880, konfirmert samme sted 30/9 1894, † ugift i Mandal 21/3 1966, 85 år gammel. Sammen med sine to ugifte søstre Karen og Rebekka bodde hun hele sitt liv i «Kyllinggaden» i Mandal.

D4 Jørgen Christian Arentz Rostrup (d.y.) f. i Bratteklev på Tromøy 2/9 (døpt 7/10) 1883, konfirmert i Færevik kapell på Tromøy 9/10 1890, † på Sandnes i Rogaland 8/6 1964, 80 år gammel. Som ung arbeidet han først på Pusnes støperi på Tromøy og var deretter til sjøs noen år, før han i 1902 reiste til Rogaland og gikk på hagebruksskolen på Sandved i Sandnes. I tiden 1903-1913 var han gartner i Mandal, men ble i 1913 lagersjef ved Jonas Øglænds sykkelfabrikk på Sandnes, hvor han ble boende resten av sitt liv. Gift i Mandal 26/11 1907 med Anna Rosseland, f. 28/8 1883 på Re i Time i Rogaland, † på Sandnes 8/6 1966, datter av Ola Olsen Rosseland (1857-1940) og Ane Abrahamsdtr. Line (1859-1919). 8 barn.

D8 Eilert Lund Rostrup f. i Bratteklev på Tromøy 16/1 (døpt 9/2) 1890, konfirmert i Mandal 2/10 1904, † barnløs på Malmø i Mandal 7/12 1971, 81 år gammel. Han seilte som maskinist i mange år, seinere som maskinsjef. Gift 1. 2/11 1921 med Agnes Carlsen f. i Tjølling i Vestfold 10/8 1884, † 28/11 1928, datter av Thomas Christian Carlsen (1853-) og Caroline Andrea (1852-). Som ugift arbeidet hun som husholderske og som butikkdame, men dro i 1910 til USA og arbeidet der i noen år. Etter at de giftet seg, bodde de først i Tjølling, men emigrerte til USA i 1923. Gift 2. 7/6 1939 med Helene Marie Johannessen, f. i Halse ved Mandal 30/1 1892, † i Mandal 16/10 1963, datter av toller Tønnes Teodor Johannessen (1856-1947) og Katrine Ellingsen (1859-1938). Ingen barn i noen av ekteskapene.

D9 Hans Wilhelm Dop Rostrup f. på Torjusholmen på Tromøy 22/11 (døpt 20/12) 1891, konfirmert i Hartmark kirke (Mandal) 8/10 1906, † i Mandal 21/5 1973, 81 år gammel. Han bodde på Sånum i Mandal og var båtbygger. Gift 2/11 1921 med Othilie Saanum, f. på Sånum 11/12 1893, † samme sted 9/5 1990, datter av Otto Gabriel Saanum (1840-1933) og Caroline Jensen (1853-1940). 5 barn.

D10 Hilleborg Rostrup f. på Fødselsstiftelsen i Bergen 4/9 (døpt samme sted 10/9) 1893, konfirmert i Mandal 3/10 1909, † ugift i Mandal 1/11 1982, 89 år gammel. Hun utdannet seg til sykepleier og ble offentlig godkjent i 1922. Noen år seinere tok hun videreutdanning i psykiatri. Etter å ha arbeidet flere år i Vestfold, var hun fra 1935 og til hun gikk av med pensjon (ca. 1963), oversøster ved Røde Kors sykehjem i Fetsund i Akershus. Som pensjonist bodde hun sammen med sine tre ugifte søstre Karen, Linken og Rebekka i foreldrenes hus i «Kyllinggaden» i Mandal.

D11 Karl Birger Rostrup f. på Slåtterøy i Fitjar 21/4 (døpt 23/5) 1895, konfirmert i Mandal 2/10 1910, † ugift på Galapagos 24/11 (grl. 25/11) 1927, 32 år gammel. Han var elektriker av yrke. Fra 1925 og utover ble det gjort flere norske kolonialiseringsforsøk på Galapagosøyene utenfor Syd-Amerika. Birger Rostrup var en av flere nordmenn som utvandret dit i 1926. Etter å ha vært 15 måneder på øya Santa Cruz, døde han av brannskadene etter en ulykke.

D12 Rebekka Rostrup f. på Fødselsstiftelsen i Bergen 15/8 (døpt samme sted 23/8) 1896, konfirmert i Mandal 1/12 1912, † ugift i Mandal 5/7 1983, 86 år gammel. Hun tok lærerskoleeksamen i 1918, virket noen år som lærervikar bl.a. på Nøtterøy og i Stavanger og var fra 1922 fast ansatt som lærer ved Mandal folkeskole til hun gikk av med pensjon. Hun tok artium i 1923 og den kvinnelige industriskolen i 1932. Sammen med sine to ugifte søstre Karen og Linken bodde hun i foreldrenes hus i «Kyllinggaden» i Mandal. Etter 1963 bodde også den fjerde søsteren Hilleborg sammen med dem.

Seks av Jørgen og Birgittes barn ble boende i Mandal hele sitt liv. De fire døtrene forble alle ugifte og bodde på sine eldre dager sammen i huset i «Kyllinggaden». Eilert og Hans Wilhelm ble også boende i Mandal, Eilert på Malmø og Hans Wilhelm på Sånum. Edward kom til Tønsberg og Jørgen slo seg ned på Sandnes. Med unntak av Birger, som døde etter en ulykke på Galapagos bare 32 år gammel, ble alle de åtte gjenlevende søsknene ganske gamle. Gjennomsnittsalderen er 83 år, 87 for kvinnene og 79 for mennene. Den siste av søsknene som døde var den yngste, Rebekka, i 1983.

Jørgen Christian Arentz Rostrups far Gunde Jørgen Rostrup var apoteker av yrke. I 1836 opprettet han det første apotek på Kongsvinger. Her ble Jørgen født den 10/6 1842, som den yngste av tre søsken. Hans søster Agnes Eilerte var født i 1838 og broren Eilert Lund i 1840 (som i 1866 emigrerte til USA og tok navnet Edward). Apotekerforretningen kan ikke ha gått så bra, for i 1847, da Jørgen var bare fem år gammel, solgte faren apoteket. Familieanekdotene forteller at «han førte stort hus og gikk omsider konkurs». Etter elleve år på Kongsvinger flyttet familien til Kristiania, hvor faren Gunde Jørgen fikk tjeneste ved Svaneapoteket. Jeg vet ikke hvor de da bodde henne, kanskje hos Madam Koller, Jørgens mormor. Hun var døpt Anna Ursula Lehmann og var gift tre ganger, hver gang med en hattemaker. Det var den siste av ektemennene som hette Koller.

Det kan virke som om Madam Koller kan ha vært en stram og myndig dame som kanskje ikke var den vennligste sjel man kunne tenke seg. Jørgen Rostrup fortalte til sine barn fra da han var liten om sin bestemor Anna Ursula «... at hun var ikke snill. En gang han og hans bror Eilert måtte tidlig til sengs, bestemte de seg for at når hun kom og skulle si godnatt, skulle de spytte på henne og si ‘dride-bestemor’. – Jo, de så gjorde, og bestemor ble meget fornærmet, hentet moren, Caroline, som så kom med riset.» Dette må ha skjedd rundt 1850, antakelig da de bodde i Oslo i tiden 1847-1852.

De tre søsknene Agnes, Eilert (Edward) og Jørgen var bare tretten, elleve og ni år gamle da moren Caroline døde i 1852. Faren Gunde Jørgen plasserte de tre barna hos sine søsken på Sørlandet, som alle bodde i Arendalsområdet. Selv dro han til USA og bosatte seg i Chicago, hvor han etter sigende døde åtte år seinere (rundt 1860).

Jørgens søster Agnes kom til Arendal, men jeg er ikke helt sikker på til hvem av sine slektninger. Det kan ha vært hos fasteren Birgitte Lund Rostrup, på det tidspunkt enke etter Adam Tellefsen Omholt eller hos et av hennes barn Edvard, Tollef eller Kristine Omholt, Agnes' søskenbarn, som på det tidspunkt alle bodde i Arendal. Agnes ble i hvert fall konfirmert i Arendal våren 1854, men døde under et besøk på Natvig allerede året etter, bare 17 år gammel. Det var Gunde Jørgens søster Karen (1804-1883) som bodde på Natvig. Hun var i 1834 blitt gift med styrmann Johan Henrik Smith (1804-1875) og hadde tre døtre på Agnes’ alder. Fra 1836 bodde de på Natvig i Øyestad. Jørgen må ha vært nært knyttet til sin fire år eldre søster, for han kalte sin nest eldste datter Agnes Caroline opp etter henne og etter sin mor Caroline.

Broren Eilert Lund Rostrup kom til sin farbror Johan Paulus Reichelt Rostrup (1811-1871). Johan Paulus var skipsfører og gift med sin kusine Petronelle Andersen. Fra 1852 bodde de på Gullsmedengen på Hisøy. Høsten 1854 ble Eilert konfirmert i Hisøy kirke (med karakteristikken «Meget god kunnskab...»). I 1865 bodde han fortsatt hos sin farbror på Gullsmedengen og seilte da som styrmann, men året etter utvandret Eilert til USA, som sin far, muligens via Philadelphia i Pennsylvania. Der kalte han seg Edward Rostrup. I 1875 giftet han seg med Bertha, født i Sverige i november 1840. I 1900 bodde de i Lincoln Township, Newton county i staten Indiana. De var barnløse.

Jørgen bodde først i Arendal hos sin faster Birgitte Lund Rostrup. Hun ble enke bare 29 år gammel, da ektemannen Adam Omholt døde i 1827. Selv døde hun først i 1884 og levde således som enke i hele 57 år. Inntil 1855 bodde hun i Arendal, hvor sønnen Edvard Omholt (1823-1895) også ble boende etter at han den 11/8 1850 giftet seg i Lunde i Telemark med sin kusine Karen Smith (datter av Birgitte Lund Rostrups søster Mette og hennes mann presten Hans Wilhelm Dop Smith). De kom til Arendal rundt 1852, hvor Edvard seilte som skipper, antakelig i sin bror Tollef Omholts rederi. I 1856 flyttet familien ut til Bratteklev på Tromøy, som lå sentralt til ved Arendal, rett på den andre siden av sundet som skilte byen fra Tromøy. Det var i denne familien Jørgen vokste opp som fostersønn.

Selv om apotekerens barn nå bodde hos sine fastre og farbrødre, ble de satt i arbeid. Det var vanlig på den tiden. Jørgen måtte også tidlig ut i arbeide. Allerede som 12-åring måtte han dra til sjøs for å gjøre nytte for seg. Han måtte hjemkalles for å gå for presten. Femten år gammel ble han konfirmert i Tromøy kirke, den 19. april 1857. Han dro til sjøs like etterpå og ble etter hvert styrmann og skipsfører.

Han var antakelig nettopp kommet fra Oslo til Arendal da hans fostersøster, Edvard og Karen Omholts nest eldste datter Karen Birgitte, ble født den 12/9 1854. De må ha hatt et godt forhold til hverandre i årene som fulgte, de korte periodene han var hjemme fra sjøen, for 20 år seinere, den 22/4 1875, giftet de seg i sjømannskirken i Cardiff, han 32 og hun 20 år gammel. Da var kaptein Eilert Rostrup forlover. I tillegg til broren Eilert, hadde Jørgen to jevngamle søskenbarn som også hette Eilert Rostrup og som begge var skipsførere. Det er vanskelig å skille disse tre fetterne med samme navn og yrke fra hverandre i kildene, men siden broren Eilert på dette tidpunkt bodde i USA og kalte seg Edward, vi må vel nesten tro at det var en av fetterne Eilert som her stilte opp. En drøy uke etterpå var det Jørgens tur til å være forlover samme sted, for da giftet Karen Birgittes eldste søster Mette («Biste») Omholt seg med skipskaptein Nils Christian Knudsen. De ble boende på Pusnes på Tromøy, ikke så langt fra Bratteklev.

Jørgen og Birgitte bodde i Bratteklev de første årene mens han seilte som skipsfører. Birgittes far og Jørgens fetter Edvard Omholt var også skipsfører. De seilte begge for Edvards bror Tollef Omholts rederi. I dette rederiet ble Jørgen tidlig skipper på skuten «Strassford». Kanskje var det også i Tollefs rederi han ble plassert da han ble sendt til sjøs allerede som 12-åring. I 1879 gikk imidlertid rederiet konkurs og Jørgen mistet alle sine tilgodehavender. Det sies at konkursen delvis skyldtes at Tollef Omholt ikke var villig til å satse på dampskip, men holdt seg til seilskip. Jeg kjenner ikke til detaljene i Tollef Omholts konkurs, men Jørgen mistet i hver fall jobben sin. Skipfarten blomstret på denne tiden, så en erfaren skipsfører hadde neppe problemer med å få seg ny jobb.

På dette tidspunkt hadde Jørgen og Birgitte allerede fått to barn, Edward i 1876 og Karen i 1878, oppkalt etter Birgittes foreldre (og Edward etter hans eneste bror?), og barna fortsatte å komme med jevne mellomrom i årene som fulgte: Agnes Caroline i 1880, oppkalt etter Jørgens søster Agnes som døde noen få år etter at de tre søsknene kom til Arendal og etter hans mor Caroline Arentz. I 1883 ble Jørgen Christian Arentz født. Han fikk samme navn som sin far, som igjen var oppkalt etter sin morfar Jørgen Christian Arentz (1786-1814), en hattemaker fra Bergen som døde i Tønsberg. De to neste barna var tvillinger (1885), men den ene døde ved fødselen og den andre ble bare en måned gammel. Gleden over at den neste sønnen Hans Wilhelm Dop vokste opp ble kortvarig, for han døde ved en ulykkshendelse i mai 1890, bare 2 ½ år gammel. «Faldt i Vandet udenfor Hjemmet», står det i kirkeboka. Litt tidligere samme år var det åttende barnet kommet til verden, Eilert Lund Rostrup, oppkalt etter Jørgen Christians eldre bror og farfar. Den neste var Hans Wilhelm Dop i 1891, oppkalt etter Birgitte Omholts bror og morfar. Deretter fulgte Hilleborg i 1893, oppkalt etter Birgittes moster Hilleborg Smith. De to yngste Karl Birger (1895) og Rebekka (1896) ser ikke ut til å være oppkalt etter noen. At han ikke kalte opp noen av barna etter sin egen far Gunde Jørgen, kan kanskje tyde på at han bar nag til faren som forlot ham og dro alene til USA og det enda han nettopp hadde mistet sin mor.

Sommeren 1887 kunne man lese i «Morgenbladet» at Jørgen C. A. Rostrup var blitt utnevnt til reserveassistent ved Store Torungen fyr utenfor Arendal den 27. juli 1887. Da var han blitt 45 år gammel. Han var bortreist da beskjeden om ansettelsen kom og det var hans kone Birgitte som takket ja til jobben på hans vegne. Hun ba samtidig om tillatelse til å ansette en mann i hans fravær, inntil han kom tilbake. Det gjorde han først i begynnelsen av september, så det tyder på at han må ha seilt i utenriksfart. Det var to faste stillinger ved fyret, fyrvokteren, eller fyrforvalteren som han fortsatt ble kalt på denne tiden, og fyrassistenten. Det var en krevende jobb å holde fyret tent hver natt året rundt og disse to måtte oppholde seg fast ved fyret. Reserveassistenten ble tilkalt på kort varsel når en av de to andre måtte på land. I kortere og lengre perioder måtte han da bo på fyret.

Det var antakelig på denne tiden at han fikk jobb på Flødevigen utklekningsanstalt for torsk på Hisøy, opprettet i 1882. Dette var nok da en jobb som lot seg kombinere med stillingen som reserveassistent ved fyret. Denne arbeidsplassen var neppe tilfeldig, for anstalten ble drevet av hans slektninger. Hans søskenbarn Elise Birgitte Smith (1843-1932), datter av den yngste av Gunde Jørgens søstre Karen (1804-1883), gift med styrmann Johan Henrik Smith (1804-1875), var gift med Gunder Mathias Dannevig (1841-1911) som grunnla Flødevigen udklekningsanstalt. Anstalten ble seinere statlig og Dannevig og hans sønn Alf Dannevig regnes som pionerer, og deres utklekningsanstalt som en viktig forløper for dagens moderne oppdrettsanlegg for fiskeyngel. De drev et utstrakt forskningsarbeide.

Torungene fyr ble bygget i 1843, etter at en kommisjon hadde funnet det nødvendig med ett fyr til på den 65 nautiske mil lange fyrløse strekningen mellom Jomfruland utenfor Kragerø og Oksøy utenfor Kristiansand. Lang kysten utenfor Arendal hadde det vært en lang rekke forlis i årene før. For at det nye fyret lett skulle kunne skilles fra de to andre, ble det bygget to fyr bare 1100 meter fra hverandre, ett på hver av øyene Store og Lille Torungen utenfor Arendal. Disse «tvillingfyrene» ble tatt i bruk i 1844. Boligene på Torungene ble bygget litt større enn på tidligere fyr. Det var fordi man mente at assistenten måtte ha et lite værelse til sitt tøy og sin fritid. På den tiden var det meningen at assistenter skulle være ugifte, og i hvert fall ikke ha familien sin på fyrstasjonen. Noen helt farefri jobb var det heller ikke, for havneforholdene på Torungene var vanskelige, og når vinterstormene raste kunne veien til og fra Arendal bli farlig. I 1896 kullseilte fyrforvalteren ved Lille Torungen på vei hjem fra Arendal. Men på det tidspunkt arbeidet ikke Jørgen lenger på Torungene.

I de første fyrvokterårene bodde familien fortsatt i Bratteklev. Sommeren 1890 flyttet de til Torjusholmen, litt lenger ute på Tromøy og nærmere Torungene. Jørgen arbeidet som reserveassistent på Store Torungen i fem år. I februar 1892 ble fyrassistenten ved Slåtterøy fyr i Fitjar sør for Bergen oppsagt og stillingen lyst ledig. Jørgen søkte og ble beskikket til stillingen den 9/4 samme år. Alt 14 dager seinere dro han av sted til sin nye jobb på Vestlandet. Dette fyret ble tatt i bruk i 1859 og lå på Slåtterøy, ytterst ute i Selbjørnsfjorden, nå i Bømlo kommune. Det ble bygget for å lette innseilingen til Bergen.

Det ser ut til at de fire eldste barna ikke ble med til Vestlandet, men forble boende hos sine slektninger på Tromøy, for de er alle konfirmerte der. Edward ble konfirmert i 1890, før familien forlot Tromøy, men både Karen, Agnes og Jørgen ble konfirmerte på Tromøy mens resten av familien bodde på Vestlandet. Disse fire var ellers mye eldre enn de fem yngste. Jørgen, den yngste av de eldste barna, var hele 7 år eldre enn Eilert, den eldste av de yngste. Det ser ut til at de to eldste sønnene Edward og Jørgen heller ikke seinere bodde sammen med foreldrene og resten av familien, for i folketellingen i 1900 bodde de begge i huset hos sin moster Mette «Biste» Omholt på Pusnes på Tromøy, mens resten av familien da holdt til på Hatholmen fyr utenfor Mandal.

Våren 1892 flyttet således Jørgen og Birgitte med de to yngste barna Eilert (2 år) og Hans Wilhelm (1 år) til Vestlandet. Siden mange av barna ble igjen på Tromøy kan det se ut til at familien regnet med at oppholdet på Vestlandet ikke ville bli langvarig, men det varte nå allikevel i sju år. Der ble tre yngste barna Hilleborg, Karl Birger og Rebekka født. De ble døpt i Fitjar kirke. Da fyrvokteren på Ringholmen fyr utenfor Fitjar søkte om å få gå av høsten 1898 og den nye fyrvokteren ikke kunne tiltre før våren etter, sa Jørgen seg villig til å være vikar. I de seks lange vintermånedene fra oktober til april vikarierte han som fyrvokter på Ringholmen fyr.

Sommeren 1899 søkte fyrvokter Jørgensen på Hatholmen fyr utenfor Mandal om avskjed og stillingen ble utlyst i august. Jørgen søkte om jobben og ble ansatt den 17. oktober samme år. Dette var nok et etterlengtet avansement og Hatholmen lå dessuten mye nærmere hans hjemtrakter. Det tok imidlertid over åtte måneder før han kunne ta til med sin nye tjeneste som selvstendig og bedre lønnet fyrvokter. Først ble fyrvokter Tønnesen på Slåtterøy syk og Jørgen måtte ta over hans jobb i mellomtiden. Først i januar ble en ny fyrassistent tilsatt, men han begynte ikke i tjenesten før i slutten av juni. Dermed var det bare assistenten og reserveassistenten igjen til å betjene fyret. Fyrvokter Tønnesen var fortsatt ikke frisk og søkte i desember om å bli fritatt for tårnvakt i den mørkeste vintertiden. Det fikk han innvilget, men bare til utgangen av april. Følgelig måtte fyrassistent Rostrup fortsatt gjøre fyrvokterens jobb. Først etter at den nye assistenten kom og var blitt satt inn i jobben, kunne Jørgen forlate Slåtterøy for å dra til Hatholmen. Dit ankom han først i begynnelsen av august 1900. Som erstatning for det forlengede oppholdet på Slåtterøy fikk han 300 kroner.

Både Torungene og Slåtterøy var høye hovedfyr, mens Hatholmen var et innseilingsfyr, opprettet samtidig med det store Ryvingen fyr i 1867, for å lette innseilingen til Mandal. Fyrstasjonen ligger på Indre Hatholmen, 2 km utenfor Mandal by, i et smult fravann med gode havneforhold. Fyrhuset, som fortsatt er bevart, er et halvannen etasjes bolighus med lykterom på hjørnet. Utenfor var det hage, bomsterbed og noen små teiger som ble benyttet til dyrking. Om hagevekster og hagebruk på Hatholmen fyrstasjon, se her.

Små fyr som Hatholmen var som regel betjent av en mann, som bodde på fyret med sin familie. Fyrvokteren hadde vakt hele året og måtte søke fyrdirektøren om permisjon dersom han trengte ferie. I tiden på Torungen søkte aldri Jørgen Rostrup om dette og først det tredje året på Slåtterøy søkte «Assistent Rostrup» om permisjon. Men fra da av søkte han hvert år. Da han ble syk høsten 1914 og kom på sykehus, søkte Birgitte på hans vegne om at stedfortrederen, postfører Aanonsen, kunne få den bevilgede feriegodtgjørelse. Da var fyrdirektørens svar at «De er berettiget til 14 dagers ferie med bibehold af løn. Følgelig vil fyrvæsenet betale Deres stedfortræder i 14 dage med kr. 3,00 pr. døgn». Det var visst først på denne tiden at offentlige tjenestemenn fikk lovfestet rett til lønnet ferie i 14 dager. Året før hadde forøvrig sønnen, 2. maskinist Eilert Rostrup, vært sommervikar.

Bjørn Arild H. Ersland forteller i boka Fyrene rundt Norges sydspiss (1999) om livet på Hatholmen i fyrvokter Jørgen Rostrups tid: «De små fyrene var ofte innredet med fyrlykta like utenfor stua, og med et lite vindu hvor lyset slapp inn i boligen om natta. Fra stua holdt fyrvokteren øye med lysstrålen som gav gjenskinn på veggen. Samtidig gikk knirkelyder og klikkene fra klippapparatet som en jevn takt gjennom huset. Klippapparatet gav fyret dets karakter i enkelte sektorer, og fungerte som en persienne på høykant som ble åpnet og lukket av et urverk. (...) Fyrets rytme og faste rutiner satte sitt preg på livet. Slumring med det ene øyet åpent hver natt. Hver andre eller tredje time natta gjennom måtte urverket til klippapparatet trekkes. Veken i lampa måtte voktes slik at brenneren ikke sotet. Vinterstid la det seg ofte is på lykteglassene. Da måtte han ut på verandaen og skyfle isen mens vinden og snøen beit i kroppen. Hver morgen var det pussing av lampeglass og ettersyn av brenneren. Etter frokost ble det tid for vedlikehold av bygninger, kanskje en tur ned til stranda for å se til båten eller til hønsehuset for å mate hønsene. I 15 år levde fyrvokter Rostrup på fyret sammen med sin familie. Bare sjelden hadde han en natt uten å være våken. En bytur varte aldri lenger enn at familien rakk ut igjen før fyret skulle tennes.»

Det var visst ikke så helt uvanlig at fyrvokterkonene vikarierte for sine menn. De levde jo med fyrdriften sammen med sin menn hele året og hjalp nok til med de aller fleste oppgaver og plikter. Et eksempel på dette er at da fyrvokter Bjønnæs på Ringholmen fyr døde i mars 1892, ble enken Dorthea Bjønnæs ansatt som midlertidig fyrvokter. I mars 1911 sendte Birgitte Rostrup melding til fyrdirektøren om at hennes mann fyrvokter Rostrup lå på sykehus og at hun passet fyret. To uker seinere sendte hun ny melding om at mannens sykdom var gått over til lungebetennelse. Det finnes ikke noe mer korrespondanse om saken, så vi må gå ut i fra at det var helt greitt at hun vikarierte. Nå er ikke selve brevene bevarte, bare Fyrdirektoratets brevjournal, så det kan jo tenkes at hun også skrev at hun hadde hjelp av sine sønner.

Tre år seinere var det ikke lenger like enkelt. Da var det kanskje kommet en ny fyrdirektør. I slutten av november 1914 sendte Birgitte melding om at legen hadde beordret fyrvokteren innlagt på Mandal sykehus. Hun hadde selv ordnet med postfører Aanonsen som stedfortreder. Den 10. desember skriver Jørgen selv fra sykehuset: «Da jeg ikke endnu faar tilladelse til at forlade sygehuset, andrages ærbødigst om at min hustru maa passe fyret, efter at postføreren er reist iland. Jeg venter en voksen søn hjem mandag den 14de, der kan være hende behjælpelig.» Svaret fra fyrdirektøren to dager etter vitner ikke om særlig tiltro til at fyrvokterkonen kunne passe fyret, selv bare i to-tre dager: «I anledning av Deres skrivelse av 10. ds. med forespørsel om Deres hustru kan passe fyret under Deres fravær, meddeles, at dette kan tillades, naar Deres voksne søn er kommet hjem og kan være hende behjælpelig med pasningen.» På det tidspunkt hadde de to eldste sønnene Edward og Jørgen forlengst forlatt redet. Det må nok ha vært Eilert som var ventet hjem. Han var nå 24 år gammel og hadde alt vært sommervikar for faren året før.

Jørgen Rostrup søkte om avskjed og gikk av med pensjon den 1/9 1915. Da var han blitt 73 år gammel og hadde vært i fyrvesenet i nærmere 30 år. Nå flyttet han med familien til «Kyllinggaden» i Mandal, hvor han bodde fram til sin død i januar 1922, bare et halvt år etter at hans kone Birgitte døde i oktober 1921.

Øygruppa Galapagos ligger utenfor Sydamerikas vestkyst, i Stillehavet like oppunder ekvator. I 1832 ble øyene underlagt den nyopprettede republikken Ecuador. Frykten for at USA eller en annen stormakt skulle annektere de strategisk viktige øyene fikk regjeringen til å gjøre flere forsøk på å få folk til å bosette seg fast på øyene, men uten at dette lyktes i særlig grad. Utover på 1900-tallet ønsket myndighetene særlig europeiske innvandrerer velkomne. I 1923 hadde den ecuadorianske konsulen i Norge klart å få i stand en avtale som sikret alle nordmenn som slo seg ned på øyene 200 mål jord hver og skattefrihet de ti første årene, i tillegg til at de fikk beholde sitt norske statsborgerskap. Det ble annonsert og skrevet mye om Galapagos på denne tiden, både i pressen og i bøker. Dette utløste den rene «Galapagos-feberen» i Norge med hundrevis av søkere til flere ekspedisjoner som ble utrustet i årene 1925 og 1926.

Den andre av disse ekspedisjonene bestod av 42 menn som i mai 1926 dro fra Norge til Galapagos med skipet «Ulva». Den ene av deltakerne var den 31 år gamle elektrikeren Birger Rostrup fra Mandal. Med seg på «Ulva» hadde de blant annet utstyr til en komplett hermetikkfabrikk. Foruten klippfiskproduksjon og jordbruk, var eksport av hermetisk hummer og skilpadde noe av det innvandrerne hadde tenkt å livnære seg av. De hadde med seg en egen hermetikkekspert fra Stavanger, Martin Skaraas. Det er fra hans dagboknotater vi kjenner Birger Rostrups skjebne. Turen tok tre måneder og i august kunne de gå i land på Santa Cruz, hvor de besluttet å opprette sin base.

I løpet av fem hektiske måneder ble hermetikkfabrikken bygget opp, de anla kai med kran for å få heist opp de tunge skilpaddene, la en 400 meter lang vannledning fra øyas eneste vannkilde og bygde sju mindre boliger, hver beregnet for fire mann. Selv om kvaliteten på hermetikken var god og den ble godt mottatt på markedet, var det allikevel vanskelig å få fortjeneste av produksjonen. Problemer med transport til fastlandet gjorde at nye forsyninger av reservedeler, parafin og olje til fabrikken og andre viktige varer uteble. Mange gikk lei og stemingen begynte å bli dårlig. Høsten 1927 ble det besluttet å dra hjem i desember, selge alt og dele gevinsten. Men alle kom ikke hjem. Steinar Hoff forteller i sin bok Drømmen om Galapagos om ulykken som ga Birger Rostrup en så altfor tidlig grav på Santa Cruz:

Den 21. november [1927] holder Birger Rostrup på med å lodde hermetikkbokser. Det skal bli et av de aller siste partiene med hermetikk, for de har nesten ikke blikk igjen. Til loddingen brukes en blåselampe konstruert av Skaraas. Fra trykkbeholderen føres parafinen i en lang slange. Mens han holder på i verkstedet, ryker plutselig festet mellom slangen og lampen: Parafin sprøytes ut over gulvet og overallen til Rostrup. Det begynner med en gang å brenne. Uten å tenke seg om eller rope om hjelp, begynner han å trampe ut flammene med nakne føtter. Bøtten med sand som står i nærheten, og en stor tønne med vann utenfor døren glemmer han i forskrekkelsen. Straks blir Rostrup selv overtent. Han løper ut av fabrikken som en fakkel, forbi vanntønnen som kunne rommet hele ham, ruller rundt på bakken, men fortsetter å brenne. Da løper han ut på bryggen, ser ikke at det er lavvann og hopper ned i skarpe fjæresteiner. Han slår seg til blods flere steder før han klarer å kravle ut i vannet og endelig får slukket flammene.

Ikke en lyd har han gitt fra seg. Andresen og Skaraas jobber bak fabrikken, men ser ikke mannen før han løper mot bryggen. Nå kommer de til, hjelper Rostrup opp av vannet og legger ham på trallen. Når de får klesrestene av ham følger store hudflak med fra høyre bein. Det er også forbrenninger på ryggen og venstre fot. Sårene smøres med matolje og de legger rene laken over ham. Selv forsikrer pasienten at han ikke har noen smerter, ber bare om en sigarett, ligger og røyker og smiler og er brydd over alt oppstusset. Så bæres han varsomt inn til sin egen seng i hus nummer fire.

Tre dager senere skriver Skaraas i dagboken: «Vi stod, fruen og jeg, ved enden av sengen og snakket med ham. Han sier – Skaraas, naar tror du baaten kommer, jeg tror jeg vil være igjen isammen med de andre. Og han blev igjen, en ½ time senere er han død. Han laa med store øine og bare saa paa os, døde saa stilt at vi intet kunde se eller høre»

Birger Rostrup ble gravlagt 25. november 1927. Bare en måned seinere forlot de aller fleste av de andre ekspedisjonsdeltakerne på Santa Cruz Galapagos for godt.

Barn og barnebarn av Jørgen Christian Arentz Rostrup (1842-1922) og Karen Birgitte Omholt (1854-1921). Av deres 12 barn vokste 9 opp, men bare 4 av disse giftet seg og bare 3 av dem igjen fikk barn. Etter de 16 barnebarna er det imidlertid hele 44 oldebarn og en etter hvert ganske stor etterslekt.

ROSTRUP A8-B6-C4

Etterkommere etter skipsfører og fyrvokter Jørgen Christian Arentz Rostrup (1842-1922) og Karen Birgitte Omholt (1854-1921)



	Sju søsken på Sånum ved Mandal 1963: Rebekka (67), Eilert (73), «Linken» (83), Jørgen (80) Hans (72), Karen (85), Hilleborg (70)


Jørgen Christian Arentz Rostrup (1842-1922) På baksiden står med gammel skrift: «J. Rostrup XXIV». Antakelig betyr det at han var 24 år gammel da bildet ble tatt, dvs. i 1866.		Birgitte Omholt (1854-1921) Bildet er tatt i Arendal, kanskje ca. 1873-74 De giftet seg i 1875.


«Rostrups paa reisen til Hatholmen 1900» Hans (8), Karen (22), «Linken» (20) Eilert (10) Rebekka (3), Hilleborg (6) Birger (4)		De fem yngste barna i fyrvokterfamilien på Hatholmen Bildet er tatt i Mandal ca. 1902 Hans (10), Eilert (12) Rebekka (5), Birger (6) Hilleborg (8)