Private livsløgner

av Randi Rostrup, Oslo

Et av Jan Brøggers hovedbudskap er at forekomsten av seksuelle overgrep mot barn er betydelig overdrevet. I sin kronikk den 25.6 trekker han ofrenes beretninger i tvil ved å spinne dem inn i et intrikat nettverk der paralleller til forhørsmetoder og hekseprosesser i det forrige århundre utgjør en sentral del. Samtidig forsvarer han det psykoanalytiske grunnsyn som i nærmere et århundre har gått ut på at erindringer om seksuelle overgrep oftest er fantasier.

Freuds forførelsesteori fra 1896 gikk ut på at psykiske problemer ofte var en følge av at barn ble forført og konfrontert med en voksen seksualitet de ikke hadde forutsetninger for hverken å forstå eller å mestre. Freud forlot imidlertid ikke disse teoriene «etter et langt livs erfaring», som Brøgger påstår, men allerede året etter, da han i mellomtiden var blitt frosset ut og faglig isolert av sine kolleger, som ikke var villige til å godta tanken på at fedre kunne begå slike handlinger mot sine døtre i et slikt omfang.

Jeffrey Masson, av Brøgger karakterisert som «amatør-analytiker», ble etter sin sju-årige analytikerutdanning utnevnt til leder for Freud-arkivene. Han hadde i tillegg fri adgang til alle Freuds private papirer i hans tidligere hjem i England; det var her han først og fremst fant det materialet som utgjorde grunnlaget for innholdet i boka The Assault on Truth: Freud's Suppression of the Seduction Theory (1984). Man lurer på hvorfor Brøgger unnlater å opplyse om hva boka egentlig handler om: At årsakene til at Freud forlot forførelsesteoriene allerede i 1897 var høyst subjektive og personlige.

På ett punkt har imidlertid Brøgger rett: Det er grunn til å rette en advarsel mot intervju- og forhørsmetoder av barn hvor det er mistanke om seksuelle overgrep. Forskning viser at barn er svært påvirkelige overfor ledende spørsmål, og man vet ennå ikke nok om hvilke andre traumatiske episoder som kan gi lignende symptomer. Begge disse faktorene kan medføre falske anklager. Men uten videre å overføre dette til voksne kvinner som vet konkret at de ble seksuelt misbrukt som barn, eller til fortrengte minner om overgrep som dukker opp etter en tid i terapi, er en grov forvrengning av virkeligheten. Å sammenligne tilståelser etter forhør med resultater av terapi er absurd, og trekker hele den seriøse terapeutgruppens erfaringer og kvalifikasjoner i tvil. Det er disse og seriøse forskere som står bak det aller meste av den eksisterende litteraturen om seksuelle overgrep mot barn, og ikke «postmoderne forvirring hvor New Age og andre irrasjonelle strømninger truer kravene til metode, kvalitet og vitenskapelig skepsis», slik Brøgger vil ha oss til å tro.

«Det falske erindringssyndrom» han beskriver, at terapeuter i USA skal produsere minner hos sine klienter om overgrep som ikke har funnet sted, er ikke på noen måte representativt for terapeutstanden generelt sett og i særdeleshet ikke her i landet. På samme måte som kvinnene, som intenst ønsker at det de husker ikke er sant, ønsker også terapeutene det samme. Flertallet av terapeuter finner fortsatt temaet så ubehagelig og føler seg så hjelpeløse når de konfronteres med det, at de foretrekker å forbigå det i stillhet. Kvinnene får nok en gang bekreftet at det er ikke incest som er tabu, men å snakke om det. Brøgger bidrar til ytterligere stigmatisering når han ved å stille spørsmål ved den menneskelige hukommelse insinuerer at disse kvinnene husker feil og derfor ikke behøver å tas på alvor.

Hvorfor er det så viktig for Brøgger å svekke ofrenes troverdighet og samtidig forsvare overgriperne? Han besvarer langt på vei spørsmålet selv ved å påpeke at «Freud viste oss at vi i mange situasjoner er i vår underbevissthets vold. En side ved dette er å identifisere seg med sine bødler og la seg terrorisere av irrasjonell skyldfølelse». Mange hevder at det var nettopp slik skyldfølelse som i sin tid fikk Freud til å forlate forførelsesteoriene og i stedet bortforklare virkeligheten som fantasi. Han foretrakk å identifisere seg med overgriperen som dermed ble fritatt for skyld og ansvar. Masson var mild i sin dom: Freud forlot forførelsesteoriene i mangel av moralsk mot. Andre legger vekt på at Freud oppdaget de samme symptomene han så hos sine pasienter hos sine søstre, og måtte dermed mistenke sin egen far, noe han så seg tvunget til å ta avstand fra. Andre understreker Freuds incestuøse følelser overfor sine egne døtre som på det tidspunkt var småbarn, og at den skyldfølelsen dette vekket i ham fikk ham til å projisere sine egne bevisste eller ubevisste ønsker over på barnet, en ganske vanlig måte for menn å reagere på.

Brøgger nevner at Ibsen viste oss at vi trenger våre livsløgner. Freud bidro til å opprettholde vår kollektive livsløgn om at seksuelle overgrep mot barn knapt eksisterte. Når mange av oss nå omsider har våknet opp fra vår nesten hundre år lange tornerosesøvn og tør å se virkeligheten i øynene, er det ille å få det forrige århundres livsløgner trukket ned over hodet enda en gang. Fri oss fra Brøggers private livsløgner og la oss heller vise ofrene vår sympati.